Gå til innhold

Foto

Gå på veggen!

* * * * * 4 Stemmer

  • Vennligst logg inn for å svare
96 svar til dette emnet

#1
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:

*
Populær


Leser og følger med på trådene her inne, og etter lang fartstid, så ser man jo at folk er i forskjellige faser. Selv så har jeg gått på veggen ett par ganger, og da mener jeg fullstedig gått på veggen.

 

Det handler om å ikke nå målene sine, økonomi, stress, selvpålagt byrde, eller man har rett og slett blitt pålagt for mye. Andre her inne inkludert meg selv går på en samlivssmell, som kanskje rett og slett knocker en ut for god stund. Kropp og sjel henger sammen, så oppbygde spenninger, gir ofte utslag i fysiske symptomer.

 

Hva gjør du, for jeg spør ikke om du har gått på veggen, noen gang, for jeg tror de aller fleste gjør det en eller flere ganger av ett liv, og som statistikke veiser, så er det gjerne i midten av 40. årene +-.

 

Hva gjør du når du føler du er utarmet for energi, motbakken er lang, kroppen verker, og piffen er gått ut. Er du flink selv til å kjenne etter, og ta den tiden du trenger for å gi kroppen en sjanse?

 

For meg selv, så er det å finne på en ny ting, aktivitet, interesse, men før jeg kommer dit, så må jeg ta en time out, og lade skikkelig opp for neste runde. Da har det hendt kreditkortene har gått varme en stund, for det eneste som hjelper er sol, varme, smil, mat, hav, palmer, og en eller to fester. Da først kjenner jeg energien tiltar, og jeg kan sette igang fase 2.

 

Jeg tror eller vet, dette gjelder mange.


Dette innlegget har blitt redigert av Phay: 05 mars 2016 - 17:59

Redigert signatur

#2
bricks

bricks

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 3 777 Innlegg:

Har vel aldri gått på en smell,merkelig nok, jobber ekstremt mye i norge, men har de siste 15 årene hatt 1-2 måneder ferie hver år, hovedsaklig i Thailand.Så skal det sies at jeg er ekstremt flink til å gjøre ingenting, kan fort sove 10-12 timer når jeg har fri:)


Ali :Det er vanskelig å være ydmyk når man er så stor som jeg er!

#3
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:
Det er det jeg lurer på, om det er målbart (for enkelte) at det er mye helse i å reise til Asia. Alt er relativt selvfølgelig. Enkelte grupper kan kanskje trenge ferie etter ferien. Denne var til Bricks

Dette innlegget har blitt redigert av Phay: 04 mars 2016 - 09:49

Redigert signatur

#4
Stein19

Stein19

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 642 Innlegg:

Her var det tre forumsmedlemer som hadde noe " vettugt"  å si...hver fra sitt ståsted....

Denne tråden kan fort bli interessant....



#5
bricks

bricks

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 3 777 Innlegg:

Det er det jeg lurer på, om det er målbart (for enkelte) at det er mye helse i å reise til Asia. Alt er relativt selvfølgelig. Enkelte grupper kan kanskje trenge ferie etter ferien. Denne var til Bricks

Ja, si det, hva kom først høna eller egget:) I mitt tilfelle så er liker jeg klimaet i Thailand, men merklig nok så elsker jeg vinteren i norge, å fyre igang snøfreseren er noe jeg virkelig koser meg med. Thailand har jeg ett elsk/hat forhold til, liker som sagt klimaet, ikke er jeg spessiellt giret på Thaimat(blir fort lei), liker heller ikke måten dem ommgir seg med søppel.Er nok ikke tvil om at det er bra for kroppen og sjelen å komme seg helt vekk i fra det daglige, om det er målbart er ikke godt å si


Ali :Det er vanskelig å være ydmyk når man er så stor som jeg er!

#6
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:

Ja, si det, hva kom først høna eller egget:) I mitt tilfelle så er liker jeg klimaet i Thailand, men merklig nok så elsker jeg vinteren i norge, å fyre igang snøfreseren er noe jeg virkelig koser meg med. Thailand har jeg ett elsk/hat forhold til, liker som sagt klimaet, ikke er jeg spessiellt giret på Thaimat(blir fort lei), liker heller ikke måten dem ommgir seg med søppel.Er nok ikke tvil om at det er bra for kroppen og sjelen å komme seg helt vekk i fra det daglige, om det er målbart er ikke godt å si

Altså må poengtere at det ikke var retttet mot deg, at du trengte ferie etter ferien :D Håper du forsto det. Bare at jeg så tom kom imellom oss.


Redigert signatur

#7
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 165 Innlegg:

*
Populær

Møtt veggen har jeg.  Det holdt også på å koste meg livet.

 

Men når det var som værst og jeg var helt på bunn, skjønte jeg at jeg det var en ting å gjøre, og det var å gå opp samme "trappa" som jeg hadde ramlet ned.  Det var så ille at jeg ble sperret inne på psykiatrisk sperret avdelin på Veum sykehus.  Inge dørhåndtak og ingen vindusvridere og gitter som sperret meg inne.  Kom ikke på wc uten at en vakt var med meg.  Spiste sammen de som var sannseløst gale og uten styring, og vakter ved bordene.  DA viste jeg at veien KUN måtte gå opover.

 

Min medisin var 4 timers trening 7 dager i uka, og så sliten at jeg ikke hadde negative tanker.  Jeg hadde det slik i 1,5 år, og bodde alene med mine hunder på ett emsomt småbruk langt inne i skaugen.  Jeg fattet ett beslutt der etter å ha tenkt over livet.  Jeg måtte forlate Norge og alt det negative.

 

Veggen traff jeg vel ikke, men gulvet dyp nede i kjelleren.

 

A.H.



#8
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:
Takk for at du delte dette med oss. Er sikker på at det du delte med oss der, betyr mye for enkelte. Selv om en når bunnen, så vil det gå oppover til slutt igjen. Det tar bare litt tid.
Redigert signatur

#9
Stein19

Stein19

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 642 Innlegg:

Dette var sterk kost Arild....

 

Du er høyt respektert blandt de fleste her på forumet skulle jeg tru....

Og noe ekstra blandt noen andre av oss..................



#10
Gunners

Gunners

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 2 149 Innlegg:

*
Populær

Det er vel ytterst få her i livet som aldri har møtt veggen på den ene eller andre måten.
Jeg kjenner iallfall ingen som aldri har opplevd skikkelig motgang. Det kan være jobb, samlivsbrudd og også
andre typer problemer.

Selv har jeg møtt veggen flere ganger. Egentlig aldri i arbeidslivet, Har vært innom flere yrker, og det har
alltid gått bra.

Når det gjelder kvinner kan jeg desverre ikke si det samme.

To ganger har jeg vært ganske ille ute.
Første gang etter 12 års ekteskap og barn involvert. Jeg var bare 33 år da vi ble skilt.
Var også innom en kvinnelig psykolog som mente at jeg absolutt burde tildeles barna.
På tross hennes anbefaling kom jeg ingen vei.
Dette var på begynnelsen av 70-tallet, og på den tid var det komplett umulig for en mann å bli tilkjent
foreldreretten.
Jeg kjøpte en lelighet til henne og så barna ganske ofte. Så langt så vel.
Hva hun foretok seg på det tidspunkt og siste året før skilsmissen brydde jeg meg null om. Det var barns kontakt som betydde alt.

Så, plutselig etter et år forsvant både hun og barna som den gang var små. Leiligheten var solgt, og ingen visste noe.
Etter 8 måneder og via sosialkontoret fant jeg ut, etter å ha truet med å anmelde kontoret, at hun hadde giftet seg på nytt og flyttet til Sverige.
Både hun og den nye ektefellen var glad i det sterke, og det var det som etter en stund avsluttet
det ekteskapet.
Men via sosialkontoret, også det svenske, fikk hun beskjed om at hvis ikke jeg fikk ha barna til visse tider
måtte hun regne med å miste foreldreretten.
Etter den tid var ikke det noe problem.

Etter at den svenske ektemannen, som visstnok solgte tørrklosetter, kom flere dager for sent hjem etter en forretningsreise i Frankrike uten pass og uten deres felles bil, og uten å kunne gi forklaring, så var det ekteskapet over.
Snipp, snapp snute.

Etter som årene gikk, etablerte barna seg i Norge. Eksen bor visstnok fortsatt i Sverige.

Ganske tøff tid disse månedene uten å ha kontakt med barna.
Når denne uvissheten var på det verste pleide jeg å tapesere et rom for å få tankene over på noe annet.

Senere, når jeg følte meg ensom og nedfor, begynte jeg å mosjonere. Det ble løpeturer hver dag.
Etter et halvt år var jeg kommet i så god form at jeg meldte meg på til Oslo Maraton.
Så, en uke før denne skulle starte, skjedde det. Under en løpetur fikk jeg plutselig så vondt i den ene
foten at jeg nesten ikke kunne gå.
Legen konstanterte at det var akillesscenen og at jeg kunne glemme all løping for en god stund.

Jeg klarte å hinke meg på jobb og fortalte det til min nærmeste kollega som også trente mye.
"Gi billetten til meg, så løper jeg i ditt navn", sa han. Vel, for meg spilte det ingen rolle, så jeg ga den
til ham.
Resultatet var ikke ventet. Han oppnådde en meget god plassering, og navnet mitt sto nevnt flere ganger over
de beste løperne. De skulle bare visst... :smile:

I flere måneder etterpå strømmet det inn innbydelser til løpsdeltaging, mest fra Sverige og Danmark, men også fra andre steder

i Europa.

 

Det blir alt for langt å skrive om min nedtur nummer to. Muligens i et annet innlegg.


Dette innlegget har blitt redigert av Gunners: 04 mars 2016 - 13:57


#11
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

Oi, dette var en sterk tråd - kunne nok ha skrevet mye her, men skal for en gangs skyld moderere meg. :)

Det eneste jeg vil skrive er at jeg har vært nede i et stort svart hull en god stund - noe jeg har visst om, for det er ikke foerste gangen - men var ikke helt klar over langt det var å karre seg opp igjen.

Nå henger jeg iallfall på kanten av stupet, og kan flire litt over at muligheten er til stede av å enten slippe taket, eller slenge seg opp på fast grunn.

Jeg vet hvor jeg vil - valget er ikke så vanskelig lenger.

 

Legger heller ved et visdomsord fra Dalai Lama.

 

Vedlagt fil  IMG_2577-1.jpg   126,57K   8 Antall nedlastinger



________________________


#12
Thaibreak

Thaibreak

    Medlem

  • Medlemmer
  • 882 Innlegg:

*
Populær

Dette utvikler seg til å bli en tråd hvor litt av hvert kommer fram. Jeg liker slike tråder, all honnør til trådstarter :)

Vi har alle mye ballast, og de aller fleste av oss har møtt veggen, kanskje opptil flere ganger. Dere er en fin gjeng her inne, så jeg skal kort skrive om min andre vegg, eller breakdown, i livet.

 

Jeg møtte virkelig veggen for første gang etter mitt andre havarerte ekteskap i Norge. Skal ikke snakke om den, men den førte til at jeg etter skilsmissen reiste til Thailand for første gang uten følge, og fant ut at det var her jeg ville tilbringe resten av mitt liv. Mange har møtt veggen hjemme i Norge, men jeg møtte den så til de grader her i Thailand. Jeg ble forlovet etter etpar års tid, og det skulle bli starten på et nytt liv for meg. Det var i hvertfall planen. Men skjebnen ville det annerledes.

 

Den 26. desember 2004 står risset inn i mitt sinn som mitt livs største mareritt. Tsunamien rev fra meg alt jeg hadde levd for i noen år. Jeg ble tatt av den første bølgen på Kamala Beach på Phuket, og ble slått bevisstløs en kort stund. Jeg mistet kontakten med følget mitt, og ante ingenting om hva som skjedde med dem.

Jeg ble reddet av en thai, som fikk dratt meg unna og i sikkerhet. Da jeg kom til bevissthet, var det hele så kaotisk, at vi alle måtte komme oss i sikkerhet i høyden før neste bølge kom. Jeg lette febrilsk etter følget mitt underveis, uten hell, men regnet med at også de var på vei, og i sikkerhet. Jeg var såpass skadet, at jeg ble fraktet sammen med mange andre til et sykehus i Phuket. 

 

Dagen etter var jeg plastret sammen, og dro fra sykehuset, etter å ha lett etter mine kjente der. Ingen å se.

Da reiste jeg tilbake til stranda der det hele skjedde, og så de enorme ødeleggelsene. Det var helt uvirkelig.

Men der fikk jeg et tips om at jeg burde gå innom et lokalt tempel, og lete videre der. Jeg reiste dit, og visste ikke helt hva jeg skulle tro, og ante ingenting om hva som møtte meg.

 

Det som møtte meg, var en stank som ikke kan beskrives. Etter kun ett døgn, lå det mellom 100 og 200 lik der som ventet på identifisering. Disse hadde allerede begynt å gå i oppløsning pga. varmen.

Alt var helt uvirkelig for meg, og jeg gikk rundt som i transe. Men jeg startet i en ende, og prøvde å tvinge meg igjennom synet av hver enkelt.

Etter kort tids leting, sank jeg sammen på kne. Følte at livet mitt var kommet til en ende. Min forlovede var nesten ikke til å kjenne igjen, men der lå hun. Så fredelig stille, men urørlig. 

Resten av dagen husker jeg lite av. Alt var helt blankt. Det var en vegg jeg aldri så komme.

 

Min part videre, ble å reise til min forlovedes familie, og fortelle dem hva som hadde skjedd med deres datter.

Det ble min verste stund i livet, og mer følelsesladet enn noen kan tro. De visste ingenting, men hadde prøvd å kontakte henne, uten hell. Telefonnettet i Phuket hadde brutt sammen, men de håpet det beste. Familien ble helt oppløst i tårer da jeg fortalte om alt.

 

Dette ble min vegg, som jeg brukte lang, lang tid på å komme over. Jeg ønsket lenge å ikke leve videre. Det fantes ingen som helst lettelse av å være i live, snarere tvert i mot. Skyldfølelsen er noe jeg ikke har kommet over den dag i dag, men livet har måttet gå videre. Jeg flyttet så til østsiden av Thailand, rett og slett for å unngå slike bølger i framtiden. Startet et nytt liv her, og giftet meg etter noen år. 

 

Man sier at tiden leger alle sår, men tiden har bare leget noen i mitt tilfelle. Liker ikke å svømme andre steder enn i bassenget, havet er mer som en trussel for meg. Kan svømme der i blant, men ser meg stadig rundt etter bølger.

Jeg har årlig reist tilbake til et minnested på stranda, som ble oppført av et japansk selskap, som mistet noen av sine egne. Det har vært terapi for meg, og gjort minnene lettere å bære.

 

På ett område har dette endret meg til det bedre dog. Jeg ser annerledes på livet idag. Jeg tar ingenting for gitt, som jeg gjorde i større grad før. Små ting betyr mye. Griper dagen, som det heter, man vet aldri hva som møter oss i morgen.



#13
Riflefish

Riflefish

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 24 745 Innlegg:

Dette utvikler seg til å bli en tråd hvor litt av hvert kommer fram. Jeg liker slike tråder, all honnør til trådstarter :)
Vi har alle mye ballast, og de aller fleste av oss har møtt veggen, kanskje opptil flere ganger. Dere er en fin gjeng her inne, så jeg skal kort skrive om min andre vegg, eller breakdown, i livet.
 
Jeg møtte virkelig veggen for første gang etter mitt andre havarerte ekteskap i Norge. Skal ikke snakke om den, men den førte til at jeg etter skilsmissen reiste til Thailand for første gang uten følge, og fant ut at det var her jeg ville tilbringe resten av mitt liv. Mange har møtt veggen hjemme i Norge, men jeg møtte den så til de grader her i Thailand. Jeg ble forlovet etter etpar års tid, og det skulle bli starten på et nytt liv for meg. Det var i hvertfall planen. Men skjebnen ville det annerledes.
 
Den 26. desember 2004 står risset inn i mitt sinn som mitt livs største mareritt. Tsunamien rev fra meg alt jeg hadde levd for i noen år. Jeg ble tatt av den første bølgen på Kamala Beach på Phuket, og ble slått bevisstløs en kort stund. Jeg mistet kontakten med følget mitt, og ante ingenting om hva som skjedde med dem.
Jeg ble reddet av en thai, som fikk dratt meg unna og i sikkerhet. Da jeg kom til bevissthet, var det hele så kaotisk, at vi alle måtte komme oss i sikkerhet i høyden før neste bølge kom. Jeg lette febrilsk etter følget mitt underveis, uten hell, men regnet med at også de var på vei, og i sikkerhet. Jeg var såpass skadet, at jeg ble fraktet sammen med mange andre til et sykehus i Phuket. 
 
Dagen etter var jeg plastret sammen, og dro fra sykehuset, etter å ha lett etter mine kjente der. Ingen å se.
Da reiste jeg tilbake til stranda der det hele skjedde, og så de enorme ødeleggelsene. Det var helt uvirkelig.
Men der fikk jeg et tips om at jeg burde gå innom et lokalt tempel, og lete videre der. Jeg reiste dit, og visste ikke helt hva jeg skulle tro, og ante ingenting om hva som møtte meg.
 
Det som møtte meg, var en stank som ikke kan beskrives. Etter kun ett døgn, lå det mellom 100 og 200 lik der som ventet på identifisering. Disse hadde allerede begynt å gå i oppløsning pga. varmen.
Alt var helt uvirkelig for meg, og jeg gikk rundt som i transe. Men jeg startet i en ende, og prøvde å tvinge meg igjennom synet av hver enkelt.
Etter kort tids leting, sank jeg sammen på kne. Følte at livet mitt var kommet til en ende. Min forlovede var nesten ikke til å kjenne igjen, men der lå hun. Så fredelig stille, men urørlig. 
Resten av dagen husker jeg lite av. Alt var helt blankt. Det var en vegg jeg aldri så komme.
 
Min part videre, ble å reise til min forlovedes familie, og fortelle dem hva som hadde skjedd med deres datter.
Det ble min verste stund i livet, og mer følelsesladet enn noen kan tro. De visste ingenting, men hadde prøvd å kontakte henne, uten hell. Telefonnettet i Phuket hadde brutt sammen, men de håpet det beste. Familien ble helt oppløst i tårer da jeg fortalte om alt.
 
Dette ble min vegg, som jeg brukte lang, lang tid på å komme over. Jeg ønsket lenge å ikke leve videre. Det fantes ingen som helst lettelse av å være i live, snarere tvert i mot. Skyldfølelsen er noe jeg ikke har kommet over den dag i dag, men livet har måttet gå videre. Jeg flyttet så til østsiden av Thailand, rett og slett for å unngå slike bølger i framtiden. Startet et nytt liv her, og giftet meg etter noen år. 
 
Man sier at tiden leger alle sår, men tiden har bare leget noen i mitt tilfelle. Liker ikke å svømme andre steder enn i bassenget, havet er mer som en trussel for meg. Kan svømme der i blant, men ser meg stadig rundt etter bølger.
Jeg har årlig reist tilbake til et minnested på stranda, som ble oppført av et japansk selskap, som mistet noen av sine egne. Det har vært terapi for meg, og gjort minnene lettere å bære.
 
På ett område har dette endret meg til det bedre dog. Jeg ser annerledes på livet idag. Jeg tar ingenting for gitt, som jeg gjorde i større grad før. Små ting betyr mye. Griper dagen, som det heter, man vet aldri hva som møter oss i morgen.


Tsunamien var sterk!

Vi har aldri reist ned der mere!

Tror ikke vi drar til krabi...

Har nok hatt en del tildels meget sterke opplevlser

Uten st jeg skal brodere mye med døde venner

I fleng .. Explesjoner branner helikræsj og alexkiland

Kuler og våpen krig og fandenskap,, lik!

Uff...

Kom som flashbak sov ikke ortlig på 10 - 15 år.

Har noen diagnoser jeg må leve med., men får ortlig medisinering

Og god oppfølging....!

Pain is temporary, honor lasts forever.


#14
Thaibreak

Thaibreak

    Medlem

  • Medlemmer
  • 882 Innlegg:

Tsunamien var sterk!

Vi har aldri reist ned der mere!

Tror ikke vi drar til krabi...

Har nok hatt en del tildels meget sterke opplevlser

Uten st jeg skal brodere mye med døde venner

I fleng .. Explesjoner branner helikræsj og alexkiland

Kuler og våpen krig og fandenskap,, lik!

Uff...

Kom som flashbak sov ikke ortlig på 10 - 15 år.

Har noen diagnoser jeg må leve med., men får ortlig medisinering

Og god oppfølging....!

 

God oppfølging er viktig. Og det får man ofte av sine nærmeste.

 

Hva man gjør for å komme over slikt, som var Phays utgangspunkt, kan være så mangt. Noen prøver bare å glemme, andre må ha noe annet å få tankene over på umiddelbart, mens andre igjen følges opp via psykiatri og medisinering.

Vi har alle forskjellige smertegrenser, og vi må vel ofte bare føle på hva vi trenger selv, men samtidig søke råd dersom det føles riktig. 

For meg var det umulig å glemme, men jo fortere man kommer over i et nytt miljø med trygge personer, jo fortere kan man legge fortiden bak seg, sånn generelt sett.

Ny dame hjalp jo også på for mitt vedkommende.

 

Godt det har blitt folk av oss allikevel, tyvhans!



#15
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

Sterk historie Thaibreak....



________________________


#16
Riflefish

Riflefish

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 24 745 Innlegg:

God oppfølging er viktig. Og det får man ofte av sine nærmeste.

Hva man gjør for å komme over slikt, som var Phays utgangspunkt, kan være så mangt. Noen prøver bare å glemme, andre må ha noe annet å få tankene over på umiddelbart, mens andre igjen følges opp via psykiatri og medisinering.
Vi har alle forskjellige smertegrenser, og vi må vel ofte bare føle på hva vi trenger selv, men samtidig søke råd dersom det føles riktig.
For meg var det umulig å glemme, men jo fortere man kommer over i et nytt miljø med trygge personer, jo fortere kan man legge fortiden bak seg, sånn generelt sett.
Ny dame hjalp jo også på for mitt vedkommende.

Godt det har blitt folk av oss allikevel, tyvhans!


Det som har vert redningen er at ekspertene har

Instruert familie..

Ps hare vel bedre en noen sinne i mitt liv..

Men hender jeg i perioder må væra i fred..

Hobby psykologer og psykologer er ingen hjelp..

Bare preik.

Må på et høgre nivå innen psykriatien

Og det er meget dyktige spesialister i thailand!

Uten dem hadde jeg tatt repern


Dette er en fin plass

http://www.manarom.com/index_eng.html

Dette innlegget har blitt redigert av tyvhans: 04 mars 2016 - 16:48

Pain is temporary, honor lasts forever.


#17
JD6620

JD6620

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 513 Innlegg:

Sterke historier, selv så har jeg bare opplevd det vanlige som mange opplever, samlivsbrudd og jobbkonflikter som førte til at en trang et frikvarter, uansett så er det en god følelse å feriere i Thailand, allerede på flytoget på vei til Gardermoen er det som det senker seg en ro i kroppen og en følelse som bare blir bedre og bedre ettersom en passerer check in, sikkerhetskontroll og entrer Thai Airways, før en blir møtt av varmen og luktene på Suvarnabhumi airport og Bangkok city der en dumper ned på en uteservering med en øl og ei god bok kjøpt på Gardermoen



#18
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:

Veldig sterke historier, takk for at dere deler.

 

Mennesketets beste egenskap er å tilpasse seg sa Arne Næss. Tror han hadde Stjålet det fra Spinoza.


Redigert signatur

#19
Gunners

Gunners

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 2 149 Innlegg:

Dette utvikler seg til å bli en tråd hvor litt av hvert kommer fram. Jeg liker slike tråder, all honnør til trådstarter :)

Vi har alle mye ballast, og de aller fleste av oss har møtt veggen, kanskje opptil flere ganger. Dere er en fin gjeng her inne, så jeg skal kort skrive om min andre vegg, eller breakdown, i livet.

 

Jeg møtte virkelig veggen for første gang etter mitt andre havarerte ekteskap i Norge. Skal ikke snakke om den, men den førte til at jeg etter skilsmissen reiste til Thailand for første gang uten følge, og fant ut at det var her jeg ville tilbringe resten av mitt liv. Mange har møtt veggen hjemme i Norge, men jeg møtte den så til de grader her i Thailand. Jeg ble forlovet etter etpar års tid, og det skulle bli starten på et nytt liv for meg. Det var i hvertfall planen. Men skjebnen ville det annerledes.

 

Den 26. desember 2004 står risset inn i mitt sinn som mitt livs største mareritt. Tsunamien rev fra meg alt jeg hadde levd for i noen år. Jeg ble tatt av den første bølgen på Kamala Beach på Phuket, og ble slått bevisstløs en kort stund. Jeg mistet kontakten med følget mitt, og ante ingenting om hva som skjedde med dem.

Jeg ble reddet av en thai, som fikk dratt meg unna og i sikkerhet. Da jeg kom til bevissthet, var det hele så kaotisk, at vi alle måtte komme oss i sikkerhet i høyden før neste bølge kom. Jeg lette febrilsk etter følget mitt underveis, uten hell, men regnet med at også de var på vei, og i sikkerhet. Jeg var såpass skadet, at jeg ble fraktet sammen med mange andre til et sykehus i Phuket. 

 

Dagen etter var jeg plastret sammen, og dro fra sykehuset, etter å ha lett etter mine kjente der. Ingen å se.

Da reiste jeg tilbake til stranda der det hele skjedde, og så de enorme ødeleggelsene. Det var helt uvirkelig.

Men der fikk jeg et tips om at jeg burde gå innom et lokalt tempel, og lete videre der. Jeg reiste dit, og visste ikke helt hva jeg skulle tro, og ante ingenting om hva som møtte meg.

 

Det som møtte meg, var en stank som ikke kan beskrives. Etter kun ett døgn, lå det mellom 100 og 200 lik der som ventet på identifisering. Disse hadde allerede begynt å gå i oppløsning pga. varmen.

Alt var helt uvirkelig for meg, og jeg gikk rundt som i transe. Men jeg startet i en ende, og prøvde å tvinge meg igjennom synet av hver enkelt.

Etter kort tids leting, sank jeg sammen på kne. Følte at livet mitt var kommet til en ende. Min forlovede var nesten ikke til å kjenne igjen, men der lå hun. Så fredelig stille, men urørlig. 

Resten av dagen husker jeg lite av. Alt var helt blankt. Det var en vegg jeg aldri så komme.

 

Min part videre, ble å reise til min forlovedes familie, og fortelle dem hva som hadde skjedd med deres datter.

Det ble min verste stund i livet, og mer følelsesladet enn noen kan tro. De visste ingenting, men hadde prøvd å kontakte henne, uten hell. Telefonnettet i Phuket hadde brutt sammen, men de håpet det beste. Familien ble helt oppløst i tårer da jeg fortalte om alt.

 

Dette ble min vegg, som jeg brukte lang, lang tid på å komme over. Jeg ønsket lenge å ikke leve videre. Det fantes ingen som helst lettelse av å være i live, snarere tvert i mot. Skyldfølelsen er noe jeg ikke har kommet over den dag i dag, men livet har måttet gå videre. Jeg flyttet så til østsiden av Thailand, rett og slett for å unngå slike bølger i framtiden. Startet et nytt liv her, og giftet meg etter noen år. 

 

Man sier at tiden leger alle sår, men tiden har bare leget noen i mitt tilfelle. Liker ikke å svømme andre steder enn i bassenget, havet er mer som en trussel for meg. Kan svømme der i blant, men ser meg stadig rundt etter bølger.

Jeg har årlig reist tilbake til et minnested på stranda, som ble oppført av et japansk selskap, som mistet noen av sine egne. Det har vært terapi for meg, og gjort minnene lettere å bære.

 

På ett område har dette endret meg til det bedre dog. Jeg ser annerledes på livet idag. Jeg tar ingenting for gitt, som jeg gjorde i større grad før. Små ting betyr mye. Griper dagen, som det heter, man vet aldri hva som møter oss i morgen.

 

Dette var en meget sterk historie, Thaibreak.

 

Det heter at tiden leger alle sår, men stemmer nok tydeligvis ikke helt i slike tilfeller.

Etter som tiden går vil du få dette mer på avstand. Det er vel også det du skriver. Men det vil jo alltid sitte i bakhodet.

Synes du har taklet dette bra. Likeledes at en setter mer pris på livet og ikke tar alt for gitt.

Det at du er villig til å fortelle denne historien, og måten du forteller det på, viser at du har kommet deg sterkt.



#20
Thaibreak

Thaibreak

    Medlem

  • Medlemmer
  • 882 Innlegg:

Dette var en meget sterk historie, Thaibreak.

 

Det heter at tiden leger alle sår, men stemmer nok tydeligvis ikke helt i slike tilfeller.

Etter som tiden går vil du få dette mer på avstand. Det er vel også det du skriver. Men det vil jo alltid sitte i bakhodet.

Synes du har taklet dette bra. Likeledes at en setter mer pris på livet og ikke tar alt for gitt.

Det at du er villig til å fortelle denne historien, og måten du forteller det på, viser at du har kommet deg sterkt.

Takk for det.

Jeg har vært i Thailand nesten non-stop siden, men var hjemom en kort tur ganske rett etterpå for å få nytt pass, kort etc. Alt gikk tapt i bølgene. Alt jeg hadde i rommet jeg bodde i, ble ødelagt og tapt. Også det som var i safen. Og jeg bodde i 2. etasje, direkte i strandområdet. 

Vel hjemme i Norge, fikk jeg et brev fra en organisasjon som hadde navnene på de aller fleste involverte. Mener jeg ble registrert på sykehuset, men ble det i hvertfall da alle ble tilbudt gratis hjemtur med fly. Pass var ikke nødvendig, så jeg tok imot den turen.

Først fikk jeg et spørreskjema. Deretter et tilbud om en fellestur ned for å bearbeide noen følelser neste år på samme tid.

Jeg meldte meg aldri på den turen, fordi jeg måtte takle dette på min måte. Jeg orket ikke tanken på å gjøre det i et slags felleskap med andre på en tur.

Jeg tror jeg valgte det rette for meg, og hva som passet meg best.






0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 anonyme brukere