Gå til innhold

Foto

Donasjon og besøk på barnehjemmet "BAAN HOME HUG", 25. april 2013

* * * * * 2 Stemmer

  • Vennligst logg inn for å svare
28 svar til dette emnet

#1
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

*
Populær



View attachment: WP_20130425_009.jpg
En avslappet og fin gjeng.

Om jeg riktignok ikke kom ridende alene på et esel, var nok mitt første m๘te med barnehjemmet litt mere tornefullt enn min forgjengers - men sikkert like fullt av spenning og forventning om hva en ville møte.
Turen fra Thung Song er lang - mer enn 1200 km, en vei - og etter 12 timer på nattoget til Bangkok, morgenflyet til Ubon Rachatani og buss derfra, var jeg fremme i Yasothon sent på formiddagen.

I Yasså (jeg er nå allerede"inn" og adept i lokal slang), fikk jeg bruk for alle de thaiglosene jeg kan, for det engelske språk var usedvanlig lite nyttig der i gården. Fikk forklart at jeg ville til et long lem som var toog og ikke paeng. Etter litt brain storming blant de vest-kledde, ble jeg kjørt med taxi motobike til et stk. hotell av det mere loslitte og patinerte slaget, uten en eneste latinsk bokstav som fortalte hva det het for noe. I ettertid vet jeg det het YudNakor Hotel. Ingen spurte heller etter pass - var bare å betale 380 baht for aircon, og få utlevert nøkkelen.

Egentlig var jeg ganske sliten, og tok en dusj og en hvil. Karret meg deretter, omsider, ut fra det som mest så ut som en kjip fengselscelle, for å finne et sted der jeg kunne spise. Valgte et av de få spisestedene jeg kunne se. Det jeg merket ganske umiddelbart var at menneskene i Isaan var hjelpsomme, hyggelige og blide, og flere av de ungedommene som jobbet i den enkle restauranten ramlet nesten over hverandre av servilitet da farangen hadde gitt til kjenne at det var noe han ønsket i etablissementet. Ble dratt med rundt i hele sjappa før jeg klarte å fortelle at jeg ønsket å spise ris. Etter å ha lettet på mange lokk, og fått maimi på egne forslag, falt valget på suppe med kylling og risnudler.

En av de unge damene så helt sprekkferdig ut. I tillegg til å ville være hyggelig og hjelpsom, virket det som det var spennende å få
tilgang til en lys levende farang å prøve ut litt skoleengelsk på, som hun sikkert hadde svettet seg gjennom i forsoket på å tilegne seg kunnskaper om.

Hun satt ytterst på stolen, og sendte stadig raske øyekast og småfnisende forventningsfulle smil, og var på beina rett som det var, med forespørsler om andre bestillinger - alt fra kaffe, til jeg vet ikke hva - en oppmerksomhet på grensen til det pinlige, om det ikke hadde vært så utilslørt oppriktig og ekte.

Det var bare å rekke hendene i været og overgi seg til sjarmen i det hele. Suppa, derimot, er noe av det verste sølet jeg har spist - to små kyllingben med noen kjøttslingser, og gummiseige nudler. En utfordring, ikke minst for en aldrende mann der omtrentlig annenhver tann
har forlatt øvre del av fordøyelssystemet.

Vel - jeg skal komme til saken, men dette er litt relevant. PoMoat hadde vært forutseende, og behjelpelig med å sende adressen til barnehjemmet på thai, som jeg kunne skrive ut. Dette skulle vise seg å bli svært verdifullt. Hadde allerede prøvd ut adressen på hotellvertinnen - hun nikket gjenkjennende umiddelbart, snakket om song-taew, utenfor et sted, og satte igang en lengere utredning, med peking til høyre og venstre. Jeg prøvde å late som jeg forsto halvparten, men smilet hennes viste hun hadde senset at jeg ikke skjønte noe som helst.

Så siden jeg nå hadde truffet slike forekommende og hjelpsomme mennesker, overlot jeg resten av innholdet i suppebollen til å bli nedbrudt av andre organismer enn min egen, reiste meg, og dro opp adresselappen. Stedet var kjent også for dem, men etter å ha diskutert saken seg imellom, mente de at det ikke var særlig med transportmidler tilgjengelig, så en av de unge mennene tilbød seg å kjøre meg dit. Kunne nok sikkert også ha ankommet reisemålet med en motobike-taxi, men dette var jo storveis. Det var ikke så veldig mange kilometre utenfor byen, i retning mot Ubon, og var godt skiltet både på engelsk og thai - bare ikke akkurat der avkjørselen fra hovedveien var. Der var det kun et skilt på thai. Dette misforholdet påpekte jeg overfor de ansatte på barnehjemmet, og håper de tar det på alvor og gjør noe med det.

View attachment: WP_20130425_002.jpg
Litt kontorarbeid måtte til.

Motorsyklisten var ikke helt sikker på hvor han skulle svinge av, og stoppet for å spørre ei fyldig dame, som var i ferd med å lukke den gedigne porten i den massive muren som omgav det kjempemessige huset sitt, men bare viftet oss videre med en tilsynelatende irritert håndbevegelse.

Damen i den lille matboden, langs vegkanten på motsatt side, kunne med en gang fortelle hvor vi skulle svinge av. Det var en forholdsvis lengere bit fra hovedveien og inn til hjemmet, iallefall om jeg måtte gå tilbake til hovedveien, i stekende sol. Så etter å ha steget av scooteren utenfor porten inn til Ban Home Hug, prøvde jeg med ord og fakter å spørre om han kunne vente og kjøre meg tilbake. Jeg måtte bare prøve å sikre at jeg kom meg bort fra stedet også. Ville tilby 1000 baht om han ventet - så desperat var jeg - men han forsto nok ikke dette, og følte etterpå at jeg dummet meg ved at han sikkert oppfattet det slik at jeg ville betale dette beløpet for turen vi hadde kjørt. Han ville ikke ha noen ting, men nødet på ham 100 baht i bensinpenger. Senere fikk jeg vite at prisen for å bli kjørt av motobike-taxi var akkurat den samme - i allefall for faranger.

Jeg gikk inn porten uten å tenke noe på hva jeg skulle si eller gjøre - hadde bestemt meg for å ta alt på sparket - pleier å funke best slik. Det kom raskt imot meg en ung kvinne som presenterte seg som Duang, mener jeg, men skrev det Duan. Jeg presenterte meg tilbake, og sa hvem jeg representerte, og at datteren min hadde ringt dagen i forveien og fortalt om dette. Det virket som hun husket, eller kjente til det. Var også noen flere kvinner der, og en ung dame fra Australia kom også for å bistå - hun hette Candice, og skulle jobbe der for en periode, som hun også hadde gjordt året før. Hun var veldig hyggelig og pratsom, og jeg var utrolig glad for å treffe en engelsktalende person, som også kunne bidra med masse nyttig informasjon. Uten henne tror jeg neppe denne rapporten hadde blitt særlig lang, for Duan snakket svært lite engelsk.

View attachment: WP_20130425_008.jpg
Duan og Candice takker for gaven


Vi gikk over til den mere formelle delen av det hele, å skrive seg inn i en protokoll, fylle ut en kvittering, og ikke minst telle pengene. Jeg gjorde muligvis en liten kjempetabbe da jeg fyllte ut mine egne personalia i denne protokollen, som jo dannet grunnlaget for teksten på kvitteringen, som derfor ble stående i mitt navn, men orket ikke be dem forandre det. Jeg klarte ikke å koble dette oppe i hodet, antagelig fordi jeg var så distrahert av å endelig ha kommet så langt, og tanken på å få gjordt jobben videre på best mulig måte, med å dokumentere turen gjennom bilder og samtaler med barn og ansatte. Men det viktigste er vel at pengene har kommet dem til gode. Av utlendinger som jobbet på hjemmet var det tre australiere og en japaner. Regner med at de er frivillige, som sikkert får dekket litt til livsopphold. Candice spurte og grov om alt mulig. Måtte fortelle at jeg hadde kommet nærmest på måfå fra Nakhon Si Thammarat med asiaforums innsamlede midler, og klarte på heldig vis å finne veien ved at en vennligsinnet lokal thai hadde kjørt meg, men ikke ante hvordan jeg skulle komme meg tilbake. Det virket som en slik innsats gjorde et visst inntrykk, og Candice sa hun skulle kjøre meg tilbake med bilen som tilhører hjemmet. Da kunne jeg endelig slappe av.



Det var en fordel for meg som besøkende at ungene ikke var på skolen, slik at jeg hadde muligheten til å treffe dem. Jeg benyttet derfor raskt anledningen til å spørre etter den lille gutten PoMoat hadde fått en spesiell relasjon til; Nong Gao - og etter en smule tenking ble det klart hvem jeg siktet til. Candice prøvde å overtale ham til å komme og hilse på. Vi kunne se ham i en døråpning, men var overhode ikke interessert. Han ville heller fortsette å gjøre det barn aller helst liker å drive med; sine egne lekeaktiviteter. Mens damene fortsatte kontorarbeidet gjorde jeg fremstøt for å prøve og få kontakt, men enset knapt nok mitt "hallo". Klarte allikevel å få tatt et par bilder i det øyeblikket han var opptatt med å drikke av ei tåteflaske han delte med en kompis. Ellers var det full fart, og så pigg og frisk ut.

View attachment: WP_20130425_003.jpg

View attachment: WP_20130425_004.jpg

Nong Gao - den minste av dem.



En liten snutt av Nong Gao.


Selv fikk jeg fin kontakt med ei jente som het Pim - var veldig kontaktsøkende, og ville jeg skulle komme og sette meg ved siden av. Vi pratet litt og kikket på bildene jeg hadde tatt, og spurte om hun ville jeg skulle ta et bilde av henne også - det ville hun svært gjerne. Ikke bare det, men hun poserte. Hver gang hun trodde jeg skulle ta bildet satte hun seg i den posisjonen dere kan se, noe som også gjør bildet mere interessant, i forhold til om hun hadde stirret rett inn i kamera. Hun var et sjarmtroll og en godjente jeg fikk et ømt hjerte for. I en slik setting blir det egentlig litt feil å favorisere enkelte, men det er lov å la seg sjarmere, og gi oppmerksomhet og omsorg. Ikke minst om en føler at de har behov for det, og nermest ber om det.

View attachment: WP_20130425_028.jpg
Sjarmtrollet Pim.

Jeg fikk også et fint bilde av de to vertinnene Duan og Candice, (over) som takker for donasjonen. Og fordi vi hadde gitt en såpass stor pengegave stilte ungene, og personalet, seg opp i samlet flokk, for å takke meg og asiaforum med et wai. Selv om barna var tålmodige var det ikke så lett å få til et synkronisert wai som lot seg feste på et bilde - men det var en fin gjeng. Mens vi fortsatt sto slik kom ei litt større jente og ville overrekke meg en gave fra barna, og så at noe av dette åpenbart var selvlaget. Prøvde med noen ord på engelsk, og avsluttet med en litt lengere takketale, som tydeligvis var innøvd for slike anledninger, og som ble utfort på en sikker og rolig måte. Jeg takket så godt jeg kunne, og tok sjansen på å også kvittere med en klem, selv om jeg senset at hun ikke var helt bekvem med hvordan forholde seg til noe sånt. Men det var en ganske rørende opplevelse - og om jeg skulle returnere en gang, vil jeg gjerne ta med noe jeg kan gi tilbake, som en direkte gave.

View attachment: WP_20130425_014.jpg

View attachment: WP_20130425_015.jpg

View attachment: WP_20130425_016.jpg

View attachment: WP_20130425_011.jpg

Det nærmeste vi kom et samlet wai.

Et nytt kjøkken har vært på planleggingsstadiet en stund allerede, og vil nok fortsette å være det, så lenge den økonomiske situasjonen er slik at en må prioritere de generelle driftsutgiftene for å få ting til å gå rundt. Tomt er avsatt til formålet, og om prosjektet en gang blir gjennomfort, er tanken også å holde kokkekurs, slik at en vil kunne få muligheter til selvhjulpenhet i det å lage og selge mat.

View attachment: WP_20130425_022.jpg

View attachment: WP_20130425_023.jpg

Et par bilder av kjøkkenhagen, som så litt tørr ut i varmen, på tross av vanntankene.

Ellers mente Candice at det eksisterende kjøkkenet var greit nok, og fungerte hensiktsmessig. Jeg kommenterte rekken av doer, der enkelte av dørene virket litt shabby, og en del opphopet søppel, men vi ble vel egentlig enige om at alt ikke kan vurderes opp mot vestlig standard. Er det rent og eller rimelig greit innenfor en thailandsk norm, er det ingen grunn til å henge seg alt for mye opp i ting. Candice mente også at den økonomiske situasjonen var tilfredsstillende, selv om den naturlig nok fluktuerte når en er avhengig av private donasjoner. Enkelte givere forplikter seg i forhold til en gitt periode, og da var det litt greiere. Ellers var økonomien også avhengig av barnas helsetilstand, og behovet for medisiner. Utgifter som kan utgjøre en betydelig del av den totale økonomien. Det er for tiden 60 barn fast på institusjonen. Antallet varierer imidlertid noe da en del av de eldste barna til tider periodevis er ute av hjemmet, av forskjellige årsaker. Candice fortalte også at barnehjemmet har en annen avdeling i Surin, som også har eksistert en god stund - men denne var mye mindre.

Forsto det slik at det her var snakk om barn med spesielle behov - ellers var problematikken den samme.



Denne dagen så jeg også andre besøkende som var innom, og dro igjen mens jeg var der. Noen legger igjen litt - 500 baht så jeg registrert - mens vi altså kunne tilføre barnehjemmet 100 000 baht, men alle monner drar. Oppmerksomheten rundt institusjonen har sikkert økt med mediadekning, og ikke minst denne Readers Digest-prisen der Suthasinee Noi-in, "Mae Tiew", stifteren av institusjonen som har eksistert siden 1987, ble kåret til; Asian of the Year – og som jeg tror at de, med rette, nok er ganske stolte av. Prisen er vel fortjent. Så vi får håpe at dette gjør den økonomiske situasjonen bedre, slik at de lettere kan nå prosjekterte og ønskede mål. Jeg var ikke inne i bygningene og så, selv om donorer vel kanskje både har rett og plikt til å ha et visst oppsyn med det en er med på å støtte med pengegaver.

At kvalitet og standard holder rimelige mål, og at de som bruker institusjonen har det så bra som mulig over det en kan anse som en minstestandard. I det hele; at det virker som pengene blir brukt til det de bør brukes til. Ut over det bør det være hjemmets eget ansvar hvordan de prioriterer bruken av mottatte midler. Det er nok et vanlig europeisk - for ikke å snakke om skandinavisk - syn og holdning at barna bør skjermes mest mulig. At det til ulike tider skulle komme en rekke fremmede mennesker trampende inn i det som burde være en del av barnas private sfære, som i verste fall kunne bidra til svekke det å bygge opp en personlig integritet, og følelsen av faste og forutsigbare rammer i et miljø, som skal fungere som et hjem, og ikke være som en turistattraksjon der alle og enhver kan komme og kikke, om de legger igjen penger - DET ville nok være ganske utenkelig i en tilsvarende norsk institusjon. Men så er jo rammevilkårene ganske anderledes. Selv om jeg ville unngå å oppføre meg som en "kikker", virket det allikevel som den situasjonen de levde i var helt uproblematisk. At en er nødt til å tenke pragmatisk er en ting - en annen er at thaiene er vant med å leve i storfamilier, og sånn sett er ikke dette en veldig "kunstig" situasjon. Det virket som de satt pris på besøkene og oppmerksomheten, men hva de egentlig føler og tenker er det bare de selv som vet. Barna vil allikevel etterhvert måtte ta innover seg at de er i en litt annen situasjon enn thaibarn flest - så blir spørsmålet om hvordan en kan ta best mulig vare på hvert barn, som eget individ, i en slik setting. I tillegg må de også forholde seg til at de lever med en livstruende sykdom, som kanskje de fleste kommer til å dø av, og som allerede har frarøvet noen av dem livet, om de ikke får jevn tilgang til de beste medisinene som er tilgjengelige. Sjefen selv, "Mae Tiew" var dessverre ikke tilstede - hun var en tur i Bangkok, og skulle komme tilbake senere denne dagen. Jeg skulle svært gjerne ha truffet henne - også for å høre hennes syn på bl.a disse tingene, om det hadde vært naturlig å ta det opp.
Men det ligger i dette delforumet en link til denne prisen fra Readers Digest, der hun kommer med mange tanker rundt dette, som alle absolutt burde lese, alle sidene, der hun snakker om liv og død, og andre temaer.

http://www.readersdi...ian-of-the-year

View attachment: WP_20130425_024.jpg
Rekken av doer.

En ting jeg merket meg da jeg ruslet rundt, var den store skyggefulle og svale plassen, eller hagen, som lå mellom guttenes og jentenes dormatorier. Dette området ble tilsynelatende ikke brukt til annet enn samlingssted for en del rot og søppel. En fin sala var dynget ned med denslags, og kunne og burde heller fungere som det den er ment å bli brukt til; et oppholdssted for de som bor der. Om en i tillegg kunne få satt opp noen lekeapparater, et par nett til badmington, vollyball, o.l. - evt. andre ting – kunne dette fungere som et flott leke- og fritidsområde. Det er ikke så mye som skal til, og vil ikke koste all verden med penger. Om asiaforum.no kunne ha gjordt en innsats der, i samråd med ledelsen av hjemmet, ville det ha vært enestående – men det krever at en får organisert en liten gjeng som kunne ta på seg oppdraget. Kanskje litt vanskelig å få noe sånt til å klaffe – men det bor vel en del av forumets medlemmer i Isaan, fast, eller periodevis. En kunne bruke noen av de innsamlede midlene til dette. Dette er i allefall mitt lille tanke-prosjekt, og om noen er villige til å være med og tenke videre på denne ideen, så er de hjertelig velkomne. Og jeg er overbevist om at barna kunne ha god nytte av noe sånt. På meg virket det som barna mer eller mindre bare hang rundt når de ikke hadde faste oppgaver eller andre ting å gjøre. Noen aktiviteter av mer eller mindre fysisk art ville sikkert ha virket engasjerende - og ikke minst å hå noe morsomt å drive med. Ville sikkert ha blitt svært populært.

View attachment: WP_20130425_027.jpg

View attachment: WP_20130425_026.jpg

En nedsøplet sala, og litt rot her og der.



Hagen som kunne ha fungert som et rekreasjonsområde.


En liten personlig kommentar til slutt:
Både etter far og mors begravelse ble det skrevet i dødsannonsen i avisen at i stedet for blomster
ønsket vi heller at det ble gitt penger, som skulle doneres til et barnehjem i Thailand, og navnet på
stiftelsen. Det kom tilsammen inn mer enn 4000 kroner. Det er derfor også spesielt gledelig for meg personlig å kunne ta turen for å overrekke pengene, spesielt etter mors bortgang tidlig dette året, som altså er en del av de 100 000 baht som utgjør denne donasjonen fra asiaforum.no. Jeg reiser gjerne tilbake om det skulle bli aktuelt. For meg personlig ble nok turen litt slitsom, men utrolig givende og interessant, og ikke minst rørende, i møtet med disse tapre og flotte ungene, som prøver å gjøre det beste ut av det livet de tross alt er nødt til å leve, sammen med alle de selvoppofrende og omsorgsfulle ansatte, som med sitt store hjerte, i kjærlighet til disse barna, gjør sitt aller beste for å bidra til at deres livet kan bli så gode som mulig. Lykke til på veien videre, for barna, de ansatte og alle gode hjelpere.

Mr. Phing

Click here to view the article

Vedlagt(e) fil(er)



________________________


#2
Xin Chao

Xin Chao

    Inaktiv

  • Inaktive brukere
  • 5 372 Innlegg:
En flott beretning, det må ha vært en fantastisk tur, spesielt på bakgrunn av det du skriver i siste avsnitt.

Dette innlegget har blitt redigert av Xin Chao: 02 mai 2013 - 13:28


#3
tavarish

tavarish

    Medlem

  • Medlemmer
  • 5 599 Innlegg:

Vi er vandt med gode reisebrev fra overrekkelser som er kommet til gjennom Vaffelkongens venner, og dette reisebrevet føyer seg inn i rekken av de. Godt skrevet, informativt og en porsjon med følelsesmessige betraktninger. Flotte bilder og veldig fine små videosnutter gjorde seg også veldig bra.

Jeg vil få takke deg Mr. Phing for at du foretok denne reisen for å formidle beløpet som er samlet inn, og for det flotte reisebrevet du har skrevet i ettertid.

Vaffelkongens Venner er for min del en sak som er helt opplagt å støtte. Hvor kan man ellers se at 70 kroner utgjør slik en forskjell, alle pengene går uavkortet der de skal og man får god informasjon fra svært velvillige medlemmer av forumet som foretar de direkte overrekkelsene. Jeg håper at alle medlemmer og gjester av forumet som ikke er med og støtter enda leser dette reisebrevet, og de tidligere, og går en runde med seg selv og vurderer om man ikke burde blitt med.

Ellers er det veldig flott at man i begravelsen har foretatt det valget å heller be om et bidrag til en god sak istedefor blomster. Jeg var ikke klar over at over 4000 kroner var kommet inn på den måten, men det gjorde absolutt inntrykk. Det må være godt som pårørende å vite at bidragene som ble gitt istedefor blomster gikk til å skape smil hos små barn et annet sted i verden.

Dersom andre har innsamlinger på jobben eller tilsvarende som kan være alternative måter å få inn penger til å hjelpe dette barnehjemmet, så er det bare å kontakte PoMoat som sikkert setter svært stor pris på slike tiltak.

Igjen, tusen takk til alle som bidrar hver måned eller ved ujevne mellomrom. Tusen takk til PoMoat som er primus motor for dette prosjektet og tusen takk til Mr. Phing som tok på seg en strabasiøs oppgave for å overlevere midlene og fikk skrevet et flott reisebrev. Det står stor respekt av det vi alle på ulike sett er med på.

Det er også slik at jeg hver gang vi gjør en overrekkelse sender en tanke til Atle som er den direkte årsaken til at så mange gir et bidrag i hans ånd.



#4
PoMoat

PoMoat

    Medlem

  • Medlemmer
  • 22 902 Innlegg:
Et fantastisk flott reisebrev!
:)

En helt personlig betraktning må bli at jeg nå føler at vi er bundet sammen med et sterkt bånd, Mr. Phing! Jeg har tatt turen fire ganger og har alltid følt meg stolt på vegne av Vaffelkongens Venner, ydmyk i møtet med de hardt prøvede barna - men også veldig alene i det å ha formidlingsansvar, i det å vite hvordan det faktisk er. Nå er jeg ikke det lenger. Med dette reisebrevet ble Vaffelkongens Venner plutselig både rikere og sterkere i mine øyne. En reiser ikke dertil for å donere penger fra Vaffelkongens Venner uten å bli berørt av det. Det er en opplevelse og et møte med virkeligheten som finner en plass i ditt innerste og som forblir der. Lenge.
:)

Tusen takk, Mr. Phing.
:)

Dette innlegget har blitt redigert av PoMoat: 02 mai 2013 - 16:19


#5
JD6620

JD6620

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 514 Innlegg:

Fint å innformativt å lese. Godt å se middlene komme så godt med. Vil gjerne være med å støtte litt, regner med jeg finner et kontonr et sted?



#6
Stein19

Stein19

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 656 Innlegg:
En stor takk til Mr.Phing for vel utført donasjonstur,
og et flott reisebrev.

#7
PoMoat

PoMoat

    Medlem

  • Medlemmer
  • 22 902 Innlegg:

Fint å innformativt å lese. Godt å se middlene komme så godt med. Vil gjerne være med å støtte litt, regner med jeg finner et kontonr et sted?

Hei!
Nederst på denne siden http://www.asiaforum...lkongens_venner så finner du kontonummeret.
Veldig flott om du blir med og bidrar!
:)

#8
srt10

srt10

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 654 Innlegg:

Takker for ett flott reisebrev og vel utført tur til barnehjemme., Mr. Phing.



#9
Samed

Samed

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 241 Innlegg:

Veldig godt og informativt reisebrev, kjempemessig av Mr. Phing å ta oppdraget, respekt.



#10
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

All takk til gode hjelpere, i form av Westendman / trodde jeg hadde ødelagt hele greia, men nå er det akkurat slike det var meningen at det skulle være fra begynnelsen - takker og bukker så mye, du har gjordt en flott jobb.

Nervesystemet mitt er litt sensibelt for tiden, og takler dårlig slike skuffelser.

Men, nok om det.

Jeg takker for alle hyggelige tilbakemeldinger, og håper dette kan være med til videre engasjement i barnehjem-prosjektet, og rekrutere nye givere. Dette er en utrolig viktig og givende sak å involvere seg i.

Hadde jeg vært fri og frank, uten å måtte tenke på en familie å ta vare på, skulle jeg gjerne stilt opp som frivillig hjelper i Baan Home Hug, også om helsa hadde vært mer stabil.

Håper også at noen kan være med på mitt tanke-prosjekt med å rydde litt opp i denne hagen, sette opp noen lekeapparater, nett til ballspill osv. - som kunne skape et hyggelig miljø for lek og aktiviteter.

Selv bor jeg jo litt langt unna - men det burde være en del fastboende nordmenn i Isaan, eller som oppholder seg der store deler av året.

Oppfordrer til videre engasjement og innsats.



________________________


#11
phitoo

phitoo

    Medlemmer

  • Medlemmer
  • 12 427 Innlegg:

Må si jeg er veldig imponert over deg både som et reflektert menneske,skribent og venn Mr.Phing

Herifra får du terningkast 6 for både engasjementet og innsatsen både skriftlig og muntlig ;)


Postet bildePostet bildePostet bilde
last ned phitoo´s thai.norske minparlør ;)
http://www.o12a.com/...hitoos_mini.pdf

#12
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

Må si jeg er veldig imponert over deg både som et reflektert menneske,skribent og venn Mr.Phing

Herifra får du terningkast 6 for både engasjementet og innsatsen både skriftlig og muntlig ;)

 

Takk for det phitoo - hyggelig å bli kalt venn, har ikke så mange igjen....og kjekt å se deg her på forumet... :smile:



________________________


#13
Farang"Kwai"

Farang"Kwai"

    Medlem

  • Medlemmer
  • 4 518 Innlegg:

 For meg personlig ble nok turen litt slitsom, men utrolig givende og interessant, og ikke minst rørende, i møtet med disse tapre og flotte ungene, som prøver å gjøre det beste ut av det livet de tross alt er nødt til å leve, sammen med alle de selvoppofrende og omsorgsfulle ansatte, som med sitt store hjerte, i kjærlighet til disse barna, gjør sitt aller beste for å bidra til at deres livet kan bli så gode som mulig. Lykke til på veien videre, for barna, de ansatte og alle gode hjelpere.

 

Takk for det phitoo - hyggelig å bli kalt venn, har ikke så mange igjen.

 
Mr. Phing
 
Gøy å se at dette betyr litt for mange. Er nok en som ser ned på dette med et lite smil om munnen nå. husker jeg kom inn hit i slutten av 2009 hvor jeg leste å irriterte meg litt over MR.Phing han virket så sur og negativ ut da i 2009 :smile: med tiden har det skjedd mye, når jeg leste at du skulle ta turen ble jeg spent på hva slags ord som skulle komme ut..Ordene over sier sitt og livet er jo litt slitsomt..jeg er ikke med å støtter dette økonomisk, da jeg har litt for mange andre jeg sender penger til for tiden.. håper det ble en tur som kan ha en positiv ettervirkning og at dette blir fulgt opp i mange år til... :thailand: 


#14
Asiagirl

Asiagirl

    Medlem

  • Medlemmer
  • 1 795 Innlegg:
Et veldig flott "reisebrev" Mr.Phing. Skal være med å støtte dette månedlig når fadderbarn programmet mitt er ferdig. En kjempeopplevelse å være med på, mye følelser som settes i sving og det er du flink til å beskrive.
Opplevde selv å møte fadderbarnet mitt i Bangkok og det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

#15
Jossien

Jossien

    Medlem

  • Medlemmer
  • 2 277 Innlegg:
En meget god presentasjon Mr Phing :) Imponerende rett og slett :)
Postet bilde

#16
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

Et veldig flott "reisebrev" Mr.Phing. Skal være med å støtte dette månedlig når fadderbarn programmet mitt er ferdig. En kjempeopplevelse å være med på, mye følelser som settes i sving og det er du flink til å beskrive.
Opplevde selv å møte fadderbarnet mitt i Bangkok og det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

 

For mange herrens år siden, da jeg var ganske ung, og knapt visste noe om Thailand eller hvor i verden det lå, hadde jeg et fadderbarn i Bangkok - tror enda jeg husker hva den lille unseelige jenta på bildet jeg fikk tilsendt heter; Aung Bangyan, eller noe sånt. Det var gjennom Nordisk Barnefond som det vel het, med primus motor en Nordal, tror jeg det var, uten at jeg husker fornavnet - så mange år siden. Dessverre ble hele hans livsverk lagt i grus fordi han urettmessig, skulle det vise seg i ettertid, ble beskyldt for pengefusk. Det ble slått opp som en skandale. Triste greier - og har alltid lurt på hvordan det har gått i livet med denne lille jenta jeg var fadder for.



________________________


#17
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:


 

 For meg personlig ble nok turen litt slitsom, men utrolig givende og interessant, og ikke minst rørende, i møtet med disse tapre og flotte ungene, som prøver å gjøre det beste ut av det livet de tross alt er nødt til å leve, sammen med alle de selvoppofrende og omsorgsfulle ansatte, som med sitt store hjerte, i kjærlighet til disse barna, gjør sitt aller beste for å bidra til at deres livet kan bli så gode som mulig. Lykke til på veien videre, for barna, de ansatte og alle gode hjelpere.

 

Takk for det phitoo - hyggelig å bli kalt venn, har ikke så mange igjen.

 
Mr. Phing
 
Gøy å se at dette betyr litt for mange. Er nok en som ser ned på dette med et lite smil om munnen nå. husker jeg kom inn hit i slutten av 2009 hvor jeg leste å irriterte meg litt over MR.Phing han virket så sur og negativ ut da i 2009 :smile: med tiden har det skjedd mye, når jeg leste at du skulle ta turen ble jeg spent på hva slags ord som skulle komme ut..Ordene over sier sitt og livet er jo litt slitsomt..jeg er ikke med å støtter dette økonomisk, da jeg har litt for mange andre jeg sender penger til for tiden.. håper det ble en tur som kan ha en positiv ettervirkning og at dette blir fulgt opp i mange år til... :thailand: 

 

 

Ikke noe hyggelig at du opplevde meg slik - tidspunktet kan sammenfalle med alt rabalderet som var rundt Mr. Susat og meg på den tiden - men ellers er jeg jo en selverklært ironiker. Ikke vet jeg, men når jeg ikke tenner på alle pluggene over ting som provoserer og frustrerer meg av det jeg oppfatter som tøv og fanteri - og når jeg opplever slike ting kan jeg være svært lettantennelig. Utenom det tror jeg at jeg er ganske rimelig å ha med å gjøre.

De fleste av oss er ofte til dels svært sammensatte skapninger og personligheter, abcdef... :smile:

Men den siste tiden har ikke vært helt bra for meg, med nye konflikter med "han jeg ikke vil nevne", (beklager at jeg blander dere som ikke har forutsetninger for å skjønne hva dette dreier seg om, annet enn som irriterende støy) og flere andre ting på det personlige planet - og den beste avreageringen og medisinen for slike sjelsopprivende opplevelser er å sette seg med gitarene og boksene, og rive av seg noe lyd - og om noe orker å høre hvordan noe sånt kan høres ut kan jeg legge inn en snutt i reisetråden - men hele turen til barnehjemmet, med 2 dagers opphold hos Walkman i landlige omgivelser, og deretter noe dager i Patong gjorde også underverker, som en kombinert ferietur.


Dette innlegget har blitt redigert av Mr. Phing: 04 mai 2013 - 13:19


________________________


#18
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:

Et fantastisk flott reisebrev!
:)

En helt personlig betraktning må bli at jeg nå føler at vi er bundet sammen med et sterkt bånd, Mr. Phing! Jeg har tatt turen fire ganger og har alltid følt meg stolt på vegne av Vaffelkongens Venner, ydmyk i møtet med de hardt prøvede barna - men også veldig alene i det å ha formidlingsansvar, i det å vite hvordan det faktisk er. Nå er jeg ikke det lenger. Med dette reisebrevet ble Vaffelkongens Venner plutselig både rikere og sterkere i mine øyne. En reiser ikke dertil for å donere penger fra Vaffelkongens Venner uten å bli berørt av det. Det er en opplevelse og et møte med virkeligheten som finner en plass i ditt innerste og som forblir der. Lenge.
:)

Tusen takk, Mr. Phing.
:)

 

Noe sånt er nødt til å skape bånd, PoMoat - både til de som engasjerer seg i arbeidet for disse barna, og til barna selv og de som har den daglige omsorgen.



________________________


#19
Farang"Kwai"

Farang"Kwai"

    Medlem

  • Medlemmer
  • 4 518 Innlegg:

Ikke noe hyggelig at du opplevde meg slik - tidspunktet kan sammenfalle med alt rabalderet som var rundt Mr. Susat og meg på den tiden - men ellers er jeg jo en selverklært ironiker. Ikke vet jeg, men når jeg ikke tenner på alle pluggene over ting som provoserer og frustrerer meg av det jeg oppfatter som tøv og fanteri - og når jeg opplever slike ting kan jeg være svært lettantennelig. Utenom det tror jeg at jeg er ganske rimelig å ha med å gjøre.

De fleste av oss er ofte til dels svært sammensatte skapninger og personligheter, abcdef... :smile:

 

 

 

 

Det var vel som å putte hode inn i et vepsebol den første tiden her inn på forumet uansett.. det var vel sånn jeg følte det tilbake i 2009-10  :smile: blir vel som på en arbeidsplass hvor det tar tid før mann lærer noen å kjenne.... jeg syntes det var extra artig at det var du som skulle til barnehjemmet.. ironi er noe jeg setter pris på hos mennesker og det er vel der jeg liker dine tekster, du klarer å sette gode ord på både de positive som negative sider av livet.. jeg er ikke flink med ord også har jeg en litt for svart humor.. :smile: gøy at du bruker gitaren, spiller bass selv... som en stor beundrer av tegneserier alla american splendor... så er det på mange måter en sånn humor jeg har på livet.. det som gjør dette tiltaket bra er at det her er et senter som kan få tingene til å gå rundt år etter år håper jeg.. kunne vært artig å vite litt om hvordan livet til ungene blir etter at de har måte flytte ut i fra dette barnehjemmet... :thailand: 



#20
Tobbe

Tobbe

    Medlem

  • Medlemmer
  • 400 Innlegg:

Flott reisebrev Mr. Phing og en veldig god sak. Viste det til kona som selvfølgelig beholdt masken men jeg så hun ble rørt. En digresjon her men vi var forleden noen dager i Paris og med den bakgrunn ba hun meg hilse å si du ser ut som en fransk levemann, et kompliment jeg bare kan drømme om å få  :smile: .







Også merket med et eller flere av disse nøkkelordene: Thailand

0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 anonyme brukere