Gå til innhold

Foto

Hvem er jeg,hvem har jeg blitt?

- - - - -

  • Vennligst logg inn for å svare
197 svar til dette emnet

#21
Lightroom

Lightroom

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 235 Innlegg:


Er etterkrigsbarn (født 1950) opprinnelig fra Nordland. Vokste opp i fattige kår og rakk å oppleve "rasjoneringen" etter krigen. Kom til Østlandet i 1955 og har to eldre søstre. Vi vokste opp i en strengt religiøs familie,noe som har satt sine spor på godt og vondt. Min far døde av hjerteinfarkt da jeg var 8 år,og familieøkonomien ble ikke bedre av den grunn. Min mor hadde opp til 3 jobber samtidig for å klare å forsørge oss. Vi bodde i Drammen og omegn de første årene, så ca. 3 år på Lillehammer og deretter Ringerike. Flyttet ut da jeg var 16 og havnet i Oslo. Hadde forskjellige jobber og erfaringer,før jeg endte opp som yrkessjåfør. Dette var et yrke jeg likte godt pga at ingen dager var like,det var stadig nye utfordringer som måtte takles. (Bør vel for ordens skyld fortelle at barndommen bød på mange utfordringer. Mobbing var ikke oppfunnet som begrep,men skal love at den fantes. Den sekten vi tilhørte hadde noen avvik fra det "normale" som at vi ikke kunne gå på skole på lørdager, og veldig mye annet var forbudt. Dette medførte jo mobbing,og at jeg arvet klær som ble omsydd likeså. Det mest utrolige var å bli mobbet for at jeg ikke hadde far.)
Dette gjorde jo at jeg var vant til motstand og vanskelige situasjoner,noe som kom godt med i transportbransjen. Har vært endel rundt omkring i Norge og Europa, sett mye asfalt,møtt mange hyggelige mennesker,og noen ikke fullt så hyggelige. Sistnevnte var gjerne tollere eller trafikkpoliti som ofte gjorde hverdagen utfordrende.
Å kjøre langtransport er ikke veldig lett å kombinere med ekteskap/familieliv. Dette skulle vise seg å få konsekvenser. Men som jeg ofte sa til forsvar for eget yrkesvalg : "Noen må gjøre den jobben også,folk skal ha mat,drikke,og dasspapir."
Litt tilbake til det å vokse opp i et kristent hjem. Tror det ga meg noen grunnverdier som er viktige i livet. "Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg." "Hvem skal kaste den første stein." "Vi har alle livets rett,uansett tro,hudfarge eller meninger."
Derfor er det viktig å respektere kultur og religion om man kommer til et annet land. Vi er vel akkurat likedan i Norge,forlanger at innvandrere skal integreres,lære språket,oppføre seg som nordmenn,osv. I Thailand er det jo Buddha og Kongen som står over alt annet. Det koster meg lite å vise dem den respekt som er normalt for alle thaier,blir gjerne med i tempelet for å gi et bidrag til munkene og ha en stille stund med ettertanke. Selvfølgelig tenner man et lys for Kongen og deltar i de seremonier som thaiene har. Skal avslutte Del 1 med å fortelle hva jeg anser som det beste og det verste for meg i Thailand. Det beste : Varmen,klimaet,maten,alle smilene og vennligheten. Og prisnivået samt at jeg har ei utrolig flott dame. Det verste : Å være vitne til at faranger skal prøve å overgå thaimennene i macho-oppførsel ved å undertrykke/mishandle kone/kjæreste. Har sett eksempler på sånn oppførsel og det har medført et temmelig isolert liv,uten mange besøk på skandinaviske/europeiske barer. Koser oss heller hjemme med god mat og drikke. Og samtaler om alt mellom himmel og jord. Siterer Arnold : I will be back!

Denne var KANON... :rolleyes::rolleyes::rolleyes:

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2
 

#22
Lightroom

Lightroom

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 235 Innlegg:
Veldig bra og velkommen i AF.. :rolleyes:

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2
 

#23
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 24 428 Innlegg:
Vi har nok opplevd mye likt i barndommen Henry. Hvis vi da klarer å tilpasse oss livet i Thailand, så blir vonde minner hvisket bort. Rent psykisk blir vi også mer "stabile", eller kanskje mer riktig mer harmoniske, tryggere og avslappet. Finnes tre enkelt ord, som dekker dekker dette. Ett bedre liv.Postet bilde


Jeg kan med hånda på hjertet, si at jeg har ett følelsesmessig og psykisk bedre liv i dag. Jeg håper du vil oppleve det samme. Siste kapittel i en bok, er ofte med en lykkelig slutt. Men i Thailand som i Norge, mye må vi selv arbeide for. Må også din "livets" bok, få siste kapittel med en lykkelig slutt.Postet bilde


Nok en gang: Ærlig og godt skrevet, på en positiv og god måte.Postet bilde


A.H.

#24
Stein19

Stein19

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 665 Innlegg:
Takker så meget for denne tråden HenryPostet bilde
Et meningsfylt tastaturarbeid til beste for forumet...........
Kjenner meg igjen i din historie selv om jeg er 10-11 år yngre enn deg...

#25
Samed

Samed

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 241 Innlegg:
Velkommen til forumet Henry, og takk for en ærlig og usminket presentasjon av deg selv og ditt liv. En fin tråd dette. :)

#26
Travellingman

Travellingman

    En by ett lag

  • Medlemmer
  • 4 767 Innlegg:

Veldig bra og velkommen i AF.. :rolleyes:

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 2


Men hvorfor bruker du smiley med rullende øyne da? :blink:

#27
Henry

Henry

    Medlem

  • Medlemmer
  • 191 Innlegg:
Tusen takk for alle gode tilbakemeldinger, også fra Lightroom og Arild H. (Vi har nok mange felles erfaringer og kanskje et ganske sammenfallende syn på livet og menneskene rundt oss. Takk for gode ønsker, jeg håper også avslutningen blir bedre enn starten.)

Vi har kommet et godt stykke ut på 90-tallet. Mitt største mareritt som sjåfør inntraff en tid før separasjonen. Jeg hadde levert et lass med fersk laks i Quimper i Frankrike (sørsiden av Brest-halvøya), men mottaker nektet å ta i mot endel av lasset pga feilmerking fra avsender (pakkedato var oppgitt som tidligere enn slaktedato). Fikk beskjed fra firmaet i Norge om å ta med de 4-5 tonnene til et firma i Boulogne sur Mer (hvor mengder av norsk fisk leveres). Det ligger helt nord i Frankrike Sur Mer = ved havet) og det var noen timers kjøring dit. Innså at lasset med blomkål som var planlagt for meg nord på Brest-halvøya ikke ble noe av, og at jeg ikke rakk å være i Boulogne før rundt midnatt. Tok det rolig,som vanlig, dvs. kjørte etter forholdene på veien. Ble vinka inn til en kontroll et stykke på vei,alt godkjent og fikk stempel på baksiden av skiva (fartsskriverdiagrammet). Heldigvis,skulle det vise seg. Klokka var vel blitt ca 23.40 da jeg passerte tettstedet Huppy. (Kjørte route national = vanlig landevei/ikke motorvei) Lå litt etter skjema,men hadde en snau time igjen før jeg kunne hoppe i køya. (kjørte en Renault Magnum trekker m/semi også kalt Høyhus fordi den har romslig plass innvendig og bred seng). Satt med kaffe,røyk og musikk på radioen og nærmer meg skiltet med opphevelse av 50km/t. Ser en lang rett strekning på flere km i lyset fra 1000 meter-lyktene. Det var så og si ingen trafikk, ser kun lysene fra en møtende bil,og blender automatisk ned. Det er vanskelig å si hvor stor avstanden var eksakt da jeg innså at den møtende bilen kom mot meg på feil side av veien, Kanskje 50 - 100. Jeg holdt 80-85 km/t, mens personbilen (viste seg å være en Renault 5. Samme familie, men som David og Goliat) holdt atskillig høyere fart.. Jeg bremsa det jeg makta, men det var for seint. Det raser mange forskjellige tanker gjennom hodet i en slik situasjon. Husker jeg tenkte : Nå skjer det utenkelige,nå er det min tur. Og jeg husker at jeg ikke så noen sjåfør i den andre bilen. Det kom et smell som om noen sprenger en dynamittgubbe en meter unna hodet ditt. Så forsvant bremsepedalen under foten min, gulvet under meg begynte å bule oppover og jeg måtte slite med rattet for å holde kontroll. Det kom jo et voldsomt støt i trefføyeblikket, men min vekt i forhold til den møtende bilen var jo mer enn 20 ganger høyere,og ferden fortsatte med en øredøvende lyd som om 500 motorsager skjærer i metall. Bremsene var borte,det lukta varm olje og jeg tviholdt i rattet for å holde meg på veien. Etter en tid stoppa det. Jeg undret på hvor bilen var, hadde vel gått i sjokktilstand, men handlet som en robot. Tenkte på det man lærer på teorikurs: Det er din plikt å se om du kan bistå forulykkede. Jeg hoppa ut og gikk foran trekkvogna. Det var ikke mye av den lille bilen som var synlig,mesteparten var sammenpresset under min front. Det viste seg seinere at min fram-aksel var slått løs og var flytta 15-20 cm bakover på ene siden.(derav styreproblemene) Jeg så jo fort at det ikke kunne være noe levende inne i dette vraket, men ba en person som kom ut fra nærmeste hus om å tilkalle ambulanse og politi. Deretter satte jeg opp varseltrekant på begge sider av ulykkestedet. Politi og ambulanse kom, pluss en masse skuelystne. Jeg ble bedt om å blåse for alcotest,som var helt rein, de sjekka skiva som satt i fartsskriveren og så godkjennings-stempelet på baksiden,dermed ba de ikke om å se flere skiver. Takk og pris, for man måtte alltid trikse litt med skivene for å skjule for lange økter. Det hasta jo alltid med fersk fisk. Vel nå har hårene på mine armer reist seg opptil flere ganger under skrivingen, så mange år etter. En psykolog sa det slik året etter :"Skaden har skjedd,dette må du bare lære deg å leve med." Det mange tror er "a piece of cake" er faktisk ikke det. Hjernen er en finurlig sak, den kan lagre minner resten av livet. Jeg unner ikke min verste fiende en slik opplevelse. En ting er å få det fortalt,noe helt annet å oppleve det selv. Dumt nok ville jeg følge med på opprydningsarbeidet, tenkte jeg ville se den "idioten" som hadde ansvaret for dette. Sjokket ble ikke mindre da jeg fikk se 3 døde i vraket, sjåføren hadde vært feig og bøyd seg ned under rattet i siste sekund. Ved siden av lå en maltraktert kvinnekropp (kona til en slektning av sjåføren som han hadde et utroskaps-forhold til) og i baksetet hennes datter på ca 13-14 år. Hver gang denne dårlige B-filmen går i reprise (lokalt i mitt hode) er dette et av de verste bildene. Det tok ca 4 timer å rydde stedet,deretter måtte jeg sette meg bak rattet for å styre etter bergningsbilen til nærmeste P-lomme. Så bar det til politistasjonen,hvor en trøtt og sur tolk var vekket midt på natta for å bistå under avhøret. Ca 06.00 om morran var jeg erklært 100% skyldfri i ulykken og fikk låne en madrass i fyllearresten. Det var godt å legge seg ned,men umulig å sove. Etter en times tid kom en vaskedame og spurte,hyggelig nok, om jeg ville ha kaffe. Jeg takket ja og spurte om hun kunne ordne noe for den kraftige hodepinen jeg hadde. Var jo ikke fysisk skadet på noen måte. Lenger ut på dagen ble jeg kjørt opp til det som hadde vært en god arbeidsplass. Hadde fått ringe hjem til firmaet og ting var satt i gang,jeg skulle vente på en fransk trekkvogn som skulle dra semien (som var uten skader) til Boulogne. Hadde god tid,helt alene, til å besiktige skadene. Magnum er temmelig høy (nærmere 4 m.) Jeg fikk se at hele fronten var knust opp til frontruta. Dette tydet på at møtende bil først hadde blitt vippet opp i smellen for så å bli presset ned under. Jeg så noe i radiatoren, som var blottlagt. En radiator kan jo minne om platene i en bikube,men det var ikke honning jeg fant. Det var blod og kjøtt. Vi kom avgårde etterhvert,den franske kollegaen hjalp til med frakobling av hengeren og vi kom til leveringsstedet. Fikk levert fisken og hadde fått beskjed fra Norge om å vente på en dansk trekkvogn som skulle dra hengeren til Danmark (Padborg v/tysk grense). Jeg kjørte store deler av veien fordi dette skal være bra i forhold til å ikke å "få skrekk for å kjøre." Kom etterhvert til Moss med ferge fra Fredrikshavn. En kompis henta meg på brygga og vi dro hjem til ham. Den natta fikk jeg for første gang en fortrolig samtale om hendelsen. Det gikk med 1 liter konjakk, men det var å betrakte som medisin i dette tilfellet. Mye vann har rent i havet etter det,mye har vært skrevet og mye sagt. Det endte opp med en diagnose som heter PTSS = Post-traumatisk stress-syndrom, og tilbakevendende depresjoner. En ekspert på slike saker sa: Det du har vært utsatt for kan sammenlignes med en psykisk voldtekt.

Det kommer mer, men nå er jeg litt sliten. Neste del følger og er kanskje også litt spennende. Bli på AF så får du vite. :huh:

#28
walkman

walkman

    Medlem

  • Medlemmer
  • 13 171 Innlegg:
hei Henry

Du skriver mye og godt.

I midlertid: Tenk igjennom hvor mye du vil legge ut om din personlige historie på et åpent forum.

Og: når du skriver, hadde det vært lettere om du la inn noen avsnitt og luft i historien.

og ps. dette er ingen kritikk
mvh
walkman

"Erfaring er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss"

#29
PoMoat

PoMoat

    Medlem

  • Medlemmer
  • 22 902 Innlegg:
Voldsomt dramatisk og ytterst tragisk.
Gleder meg til fortsettelsen da jeg har god tro på at den vil inneholde lysere og mer oppløftende episoder fra Henrys liv.

#30
Henry

Henry

    Medlem

  • Medlemmer
  • 191 Innlegg:

hei Henry

Du skriver mye og godt.

I midlertid: Tenk igjennom hvor mye du vil legge ut om din personlige historie på et åpent forum.

Og: når du skriver, hadde det vært lettere om du la inn noen avsnitt og luft i historien.

og ps. dette er ingen kritikk


Hei walkman.

Takk for dine synspunkter. Har nok tenkt nøye gjennom dette med å blottlegge meg på et åpent forum.

Jeg har lest mye av det Arild H. har skrevet og han forteller jo dønn ærlig om sine erfaringer. Det samme

vil jeg gjøre,har intet å tape,intet å vinne. Og jeg er av den oppfatning at "kan man ikke fortelle sannheten

bør man ikke fortelle noe som helst." Jeg oppfatter det ikke som kritikk, og skal prøve å lære meg mer om

praktiske ting på pc'n. Tenkte vel på å spare plass,men mulig det ikke er så viktig. Derfor mer luft i dette svaret. ;)

#31
jan.aslak

jan.aslak

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 580 Innlegg:
En tragisk historie som en nok aldri glemmer ,
men regner med at du har det bra nå siden du orker å fortelle oss om det .
Ser frem til forsettelsen .
Hyggelig lesning .

#32
balo

balo

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 2 450 Innlegg:
Dramatisk historie , håper ikke du har flere sånne på lager, det ville slitt på psyken til de fleste .

Dette innlegget har blitt redigert av balo: 30 oktober 2012 - 10:06


#33
walkman

walkman

    Medlem

  • Medlemmer
  • 13 171 Innlegg:

Hei walkman.

Takk for dine synspunkter. Har nok tenkt nøye gjennom dette med å blottlegge meg på et åpent forum.

Jeg har lest mye av det Arild H. har skrevet og han forteller jo dønn ærlig om sine erfaringer. Det samme

vil jeg gjøre,har intet å tape,intet å vinne. Og jeg er av den oppfatning at "kan man ikke fortelle sannheten

bør man ikke fortelle noe som helst." Jeg oppfatter det ikke som kritikk, og skal prøve å lære meg mer om

praktiske ting på pc'n. Tenkte vel på å spare plass,men mulig det ikke er så viktig. Derfor mer luft i dette svaret. ;)


Ok, det er et bevisst valg, jeg mente da heller ikke at du skulle lyve, kun evt å begrense hvor mye man legger ut. Ellers mente jeg ikke at du trenger dobbel injeavstand, bare legge inn noe avsnitt.. Utover det synes jeg jo det er både spennende og trist å lese, og gratulerer deg med ditt nåværende liv, med overskudd til å forholde deg til fortid, noe som ikke er like enkelt alltid.



mvh
walkman

"Erfaring er ikke hva som hender oss, men hva vi gjør med det som hender oss"

#34
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 24 428 Innlegg:
Nok en bra berettning fra deg Henry. Skjønner godt du er sliten. Men som de egoister vi lesere er, så mer sliten du er jo mer fornøyde er vi. For da har det kommet enda mer fra ditt tastatur. Og hyggelig er det. Tenker som flere. Har en følelse av det blir "lysere tider", etter hvert som det kommer mer fra deg.Postet bilde


Foreløpig takk for det arbeide du har nedlagt, men som den egoisten jeg er. Hark. Så håper jeg på mer, og at det blir fra ett bedre liv.Postet bilde Ett liv her i Thailand.Postet bilde



A.H.

Dette innlegget har blitt redigert av Arild Holtet: 30 oktober 2012 - 11:23


#35
Mr. Phing

Mr. Phing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 18 002 Innlegg:
Du er 5 år eldre enn meg, og virker som du har nogenlunde samme oppvekstbakgrunn som meg i et Syvendedags Adventist-miljø, kan det stemme ? - der en holder den syvende dagen hellig, og jeg fikk også fri på lørdager på skolen, men ble aldri mobbet for det eller noe annet.
Kom til Lillehammer og Skogli Badesanatorium, som det het den gangen, og har bodd der siden.
Jeg så ikke den gangen på dette som en ekstrem sekt, men et trygt og godt miljø og vokse opp i, selv om jeg ikke klarer å akseptere mange av dogmene, som igrunn ikke er mye forskjellige fra mange andre dogmer i kristne miljøer og sekter.
Det er i allefall langt bedre å ha med seg en sånn ballast i livet enn i et miljø med fyll og vulgær livsførsel.


________________________


#36
Henry

Henry

    Medlem

  • Medlemmer
  • 191 Innlegg:

Du er 5 år eldre enn meg, og virker som du har nogenlunde samme oppvekstbakgrunn som meg i et Syvendedags Adventist-miljø, kan det stemme ? - der en holder den syvende dagen hellig, og jeg fikk også fri på lørdager på skolen, men ble aldri mobbet for det eller noe annet.
Kom til Lillehammer og Skogli Badesanatorium, som det het den gangen, og har bodd der siden.
Jeg så ikke den gangen på dette som en ekstrem sekt, men et trygt og godt miljø og vokse opp i, selv om jeg ikke klarer å akseptere mange av dogmene, som igrunn ikke er mye forskjellige fra mange andre dogmer i kristne miljøer og sekter.
Det er i allefall langt bedre å ha med seg en sånn ballast i livet enn i et miljø med fyll og vulgær livsførsel.


Meget interessant, Mr. Phing! Ja,det stemmer,det var Syvendedags-Adventist-miljøet jeg vokste opp i. De er, såvidt jeg vet,eneste som har lørdag som helligdag bortsett fra jødene. Det var akkurat på Skogli Badesanatorium vi bodde de tre årene på Lillehammer. (nevnt i del 1).
Vi bodde på Heimen,en to-etasjers levning etter krigens dager muligens,men er ikke sikker på opprinnelsen. Jeg gikk 4-5-6 klasse på Søre Ål skole. Hadde et par kompiser og vi gjorde vel noen hyss, da fikk vi sønnen til disponent Stavnem, Rolf, og Kjell Stavdal etter oss. Min mor jobbet ved Skogli og hadde ofte nattevakt i tillegg til dagarbeide. Da hendte det jeg "lånte" nøklene til bilen som tilhørte Skogli. En mini-lastebil (forgjengeren til pick-up) Ford FK 1250. Begynte med sjåførtrening da jeg var 11-12 år helt alene. Hva skulle jeg gjøre, skulle jo bli sjåfør.
Enig i at det kan være mye godt å ta med seg videre i livet,noe jeg også har nevnt tidligere i tråden. Det som opplevdes mest negativt for meg var at det aller meste var forbudt eller "synd" å delta i. Kino,dans,alle former for alkohol,sex før ekteskapet og en rekke ting var man utestengt fra. Ellers var det jo forskjellig praktisering av troen. I min familie var det 10 på skalaen for strenghet. Antar at du tilhører menigheten fortsatt,eller i det minste regner deg som troende. Jeg har bevart barnetroen,men har vel kanskje ikke fulgt opp på livsførsel. Du bruker uttrykket "vulgær livsførsel", og det kunne være interessant å få vite hva du legger i det.

Elva het Åretta og bakken var bratt kan jeg huske.

Dette innlegget har blitt redigert av Henry: 30 oktober 2012 - 18:17


#37
kleenex

kleenex

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 326 Innlegg:
Du skriver virkelig godt , her er det nok flere som venter på fortsettelsen Henry Postet bilde

Frank

#38
Henry

Henry

    Medlem

  • Medlemmer
  • 191 Innlegg:
Vil også takke Stein 19, Samed, jan.aslak og balo for tilbakemeldinger. Det er hyggelig. :D

#39
SomLak

SomLak

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 10 668 Innlegg:

Du er 5 år eldre enn meg, og virker som du har nogenlunde samme oppvekstbakgrunn som meg i et Syvendedags Adventist-miljø, kan det stemme ? - der en holder den syvende dagen hellig, og jeg fikk også fri på lørdager på skolen, men ble aldri mobbet for det eller noe annet.
Kom til Lillehammer og Skogli Badesanatorium, som det het den gangen, og har bodd der siden.
Jeg så ikke den gangen på dette som en ekstrem sekt, men et trygt og godt miljø og vokse opp i, selv om jeg ikke klarer å akseptere mange av dogmene, som igrunn ikke er mye forskjellige fra mange andre dogmer i kristne miljøer og sekter.
Det er i allefall langt bedre å ha med seg en sånn ballast i livet enn i et miljø med fyll og vulgær livsførsel.


Jeg oppfatter oppdragelse av barn med indoktrinering av autoritære og intolerante religioner som de reneste overgrep mot uskyldige og forsvarsløse mennesker. At det er gjort etter beste skjønn og overbevisning stemmer nok i de fleste tilfeller.Men det er kun i begrenset grad at det gjør skadene mindre.

At de fleste kommer seg relativt helskinnet ut av slik vettløs håndtering, bør aldri ta oppmerksomheten bort fra de som må slite med skam og skyldfølelse, nevrose og kanskje psykose, fra oppvekst til død. Kanskje en død som følge av selvmord.

Andre ganger "lykkes" man bedre med oppdragelsen. Da får vi gjerne selvgode mennesker som ser seg selv som opphøyet i forhold til de som ikke er frelst. De lever i "visshet" om at vi andre er dømt til evig fortapelse. Uansett hvilke gode gjerninger vi kan godskrives for. Det er i sannhet et motbydelig menneskesyn som åpner for veien for fanatisme, fundamentalisme og i ytterste konsekvens det rene barbari.

Og det er jeg ikke villig til å bagatellisere eller romantisere. På noen som helst måte.

Dette innlegget har blitt redigert av SomLak: 30 oktober 2012 - 19:32


#40
Henry

Henry

    Medlem

  • Medlemmer
  • 191 Innlegg:
Har fått mange tilbakemeldinger. Endel av dem avspeiler en utålmodighet om at vi må komme til den positive delen,det gode liv.

Enig i det,man kan ikke bare mimre om alt det negative som har skjedd i livet. Noen ganger gjør vi gale valg og må ta konsekvenser av det. Andre ganger er vi på feil sted til feil tid. Kanskje er det skjebnen som styrer det hele.

Vil bare kort redegjøre for min erfaring med Cuba og Brasil. Reiste på juletur til Cuba etter separasjonen. På et 2 ukers opphold klarte jeg å bli forelska. Kort fortalt, jeg reiste att og fram som en jojo og vi gifta oss året etter. Den gangen var familiegjenforening noe enklere,og hun kom til Norge på et såkalt 7-dagers visum. Vi møtte opp på Folkeregister/ligningskontor og hun ble registrert med personnr. og ekteskapet ble legalisert i Norge. Etter en stund fikk jeg en følelse av at noe var feil. Da hadde jeg sendt penger til husbygging på Castro's holme, og full møblering med alt inkludert. Slutta å føre regnskap ved ca 750 000 kr. (totalt forbruk m/reiser) Vel,vel, så tok jeg en tur nedover alene,fant et foto som var noe avslørende, konfronterte broren hennes med mine mistanker og han brøt sammen og tilsto: Hun hadde hatt en kjæreste hele tiden der nede. Resten er historie, ved hjemkomst ble det tatt ut separasjon,men hun manglet noen få måneder for å få Bosettingstillatelse. Jeg,den dumme sauen, utsatte saken til hun fikk den. Vi hadde vært gift i over 4 år.
Så fort vi var skilt fant hun en ny kar,ble gravid og fødte et barn i Norge. De må aldri reise ut igjen. Skulle jeg blitt misjonær??

Jeg ble klar over at en vakker artist ved navn Meja hadde en hit med "It's all about the money." Den hørte jeg ofte på. I teksten synger hun : "So tell me how we fail to understand." Det ble en tankevekker,en stund.

Så sto Brasil for tur. Havna i innlandet i en liten by, Iporà, ca 40 mil vest for Brasilia. Der bodde 40-50000 sjeler og blant dem et knippe nordmenn og en danske. Det var 2 år med kvegauksjoner, damer og ølservering klokka 7 søndag morgen på markedet.
I Brasil skal øl serveres så nær frysepunktet som mulig,men uten å fryse. Veldig spesiellt,man kjenner jo ingen smak av så kaldt øl. Vi nordmenn gjorde et stunt for å innføre fårikål som mat i Brasil. De har sauer,men hadde ikke for vane å spise kjøttet. Vi kjøpte ei søye og slakta og tilberedte etter alle kunstens regler. Hodekål og poteter er omtrent som I Norge. Skal love at grytene ble fort tomme,de var veldig begeistra for den retten. (Beklager om jeg fornærma sauer tidligere i innlegget.)
I 2004 hadde jeg kjøpt billett til Bangkok,rett før Tsunamien, men hadde avreisedato 1.februar. Tenkte jo at jeg kunne dra dit for å hjelpe til med opprydingen, men tok istedet over en grillrestaurant som jeg drev i 6 måneder. Kanskje skjebnen slo til igjen. Hadde jeg reist da hadde jeg sannsynligvis ikke møtt solstrålen i mitt liv. NÅ KOMMER DET GODE LIV.

I 2007 på høsten kom jeg omsider til LOS. Slo meg ned på Koh Samui og nøt livet på alle måter. Det finnes et rimelig stort norsk, svensk,dansk miljø på øya.Noen er gift eller samboere, men mange er single og hyppig på bar. Flere steder har vel det trekket. Jeg prøvde et par ganger å ta damene inn for å bo sammen. Den første var ikke interessert i matlaging eller å stelle i huset. Det var mer morsomt å spise ute og være på bar. Det varte ikke lenge og jeg valgte å flytte fra Mae Nam til et sted nær sjøen,men litt avsides,noe som passer meg godt. Der kom en dame forbi og ville prate. Hun bodde vel egentlig i Nakhon Si Thammarat,men var på besøk hos en eldre amerikaner som levde fra hånd til munn på en liten pensjon. Hun snakka seg inn hos meg,amerikaneren ble sur, og hun begynte å snakke om bankgjeld og andre lån på flere hundre tusen bath. Og jeg skulle liksom hoste opp de pengene etter å ha kjent henne noen dager, Kort fortalt,det ble slitsomt med mas om penger hver dag,og da jeg skulle til Penang, Malaysia på visarun ba jeg henne reise hjem. Jeg skifta ikke hengelåsen på døra og ved hjemkomst var det endel som manglet; laptop,norsk mobil,digitalkamera og helt nytt musikkanlegg. Shit happens. Nå må du skjerpe deg Henry!!

Var i tenkeboksen en stund og ble så invitert av en nordmann til beboerfest i Blessing Village,hvor mange skandinaver bodde. Innehaverne av stedet hadde også invitert thaier til festen. En av de norske dro meg med til et bord med tre thaidamer, og jeg sa klart fra til ham at jeg ville snakke med hun lengst til venstre,noe han motvillig godtok. Det var vårt første møte. Hun snakka ikke mye engelsk da,men etter 6 kurs på skole med en lærer som hadde jobbet med amerikanerne under Vietnam-krigen, ble det straks bedre. Jeg har prioritert at hun skal lære mest mulig engelsk og har ikke lært særlig mye thai av den grunn. Har så mange språk på "harddiscen" fra før. Noe av det første hun sa til meg da jeg inviterte henne til å flytte inn,var: "Jeg behøvde ikke prøve på noe I love you før vi hadde blitt kjent med hverandre." Det syntes jeg var et fornuftig utgangspunkt, men sa at jeg ville stille et krav også : "At hun ikke skulle forandre karakter og væremåte." Vi har begge holdt de løftene. Nå, snart 5 år senere, er jeg veldig glad for at "skjebnen" førte os sammen. Vi har det veldig trivelig sammen og hun lager fantastisk god mat, har god moral og alltid godt humør. Hun var i Norge i sommer i 90 dager,nå teller jeg dager til avreise i desember.

Kommer med et innlegg til om DET GODE LIV. Vil også starte en tråd om helsepolitikk i Norge.





Også merket med et eller flere av disse nøkkelordene: AF

0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 anonyme brukere