Gå til innhold

Foto

En vanlig dag i Thailand.

* * * * - 11 Stemmer

  • Please log in to reply
1399 replies to this topic

#1381
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Senne rråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

Kapittel 2 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

Det var en forferdelig trist hendelse, da min gode venn sin sønn på under 14 år døde. Det smerter enda å tenke på det, men jeg skal skrive litt om tiden i tempelet, de siste to dagene og med den siste dagen da alt var over.  Men enda gjør det litt vondt å se bildene og skrive om det. Så i denne lille "artikkel" tar jeg heller for meg stedet og selve tempelet.

Det tempelet der min gode venn sin sønn ble kremert, og det ganske fattige stedet der de bor er livet ganske enkelt. De bor langs en liten vei, og er langt på landsbygda. Det er snakk om det skal få landsbystaus om ett år eller mer. Men foreløpig har ikke stedet landsbystatus, noe som da er en tetthet med 200 hustak som det kalles. Eller 200 familiehus.

 

Stedet er i changwat (fylke) Sa Kaeo. Hver changwat har en hovedstad, som har samme navnet som den changwat byen ligger i. Sa Kaeo ligger syd øst i Thailand, og helt inn mot grensa til Kambodsja. Området er på 7195 kvadratkilometer og det bor ca. 552.190 mennesker der. Der min venn bor er det kun 15 kilometer i luftlinje til Kambodsja. Nærmeste tettsted er Wang Sam Bon og deres barn sin skole ligger i Wang Nam Yen. De har ca. 27 kilometer til skolen som ligger i Wang Nam Yen. Til tempelet er det bare 1,2 kilometer. Det ligger en liten skole inn mot tempelet, men skolen er elendig og lærerene utrolig dårlige. Min venn har en stedatter som gikk på grunnskolen der. Hun skulle ta en test for å komme på en bedre skole, men på grunn av en elendig opplæring strøk hun. Som jeg forsto var dette ganske vanlig. Skolen har kun de 9 første årene i grunnskolen, og der stopper den skolegangen. Så begge sønnene de har sammen, de begynte på en annen og bedre skole. De siste 3 årene i grunnskolen, det har de ikke lærerkrefter til. Skolen og tempelet ligger forøvrig helt inntil hverandre.

 

Tempelet er bygget opp som templene flest. En stor portal og ett gjerde i front mot veien. I gjerdet er det mange som setter asken av sine avdøde familiemedlemmer. Gjerdet er det KUN på en side og da mot veien, og på toppen av gjerde små statuer hele veien. Portalen inn til tempelområdet, var her ganske midt på landbiten og gjerde på begge sider. Men vedlikehold har det nok ikke vært siden det ble satt opp. Det hadde ett preg av liten økonomi og små pengegaver, noe som er forståelig i ett sted med få mennesker. Det er også ellers ganske mye fattigdom i dette distriktet.

 

Veien fra portalen går rett inn til en stor åpen plass, med munkenes bolig og tempelbygget på den ene siden. På den andre siden er samlingssalene og krematoriebygget. I enden av samlingssalene er det ett stort kjøkken, der alt blir laget til av mat og annet. Samt at den nærmeste familie spiste der. Desverre var det ganske mye øl, alkohol og pokerspill i det rommet, noe som over hodet ikke blir godtatt i vår landsby. Men langt fra tettsteder og politi, så var vist det meste lov i dette tempelet, og munkene brydde seg ikke om det.

 

Det høye tårnet der det pleier å henge en stor tromme og eller en stor gong gong, dette tårnet hadde bare en del megafoner som brølte ut musikk og munkenes bønner. Så lyd det hadde tårnet, og den var slett ikke lav og behagelig. Lyden bar nok ganske langt over åkrene. Det har vel ikke vært nok penger i dette tempelet, hverken til den store vanlige tromma eller gong gongen. Kanskje blir det mere mennesker i området, og flere mennesker er mer pengegaver til tempelet. For staten gir vist ikke en eneste baht.

 

Krematoriet er ett enkelt tradisjonelt byggverk med en høy pipe, ett bygg som de fleste en gang i tiden skal stifte bekjentskap til. Dette krematoriebygget ligger ofte litt for seg selv på området, og ikke langt fra samlingssalen der gjestene sitter. En trapp opp i senter og front der kisten blir båret opp, og døra inn til selve krematorieovnen. En trapp på hver side som vanlig er, og de går opp på en side og ned den andre siden. Men de betydningsfulle på stedet, de gikk opp i trappa på forsiden der kista ble båret opp. På hver side før trappa står nærmeste familie, og gir ofte små gaver i takk til de som kom. Vel denne døra i front skal vi alle en deg, men vi slipper selv å gå i de bratte trappetrinnene. Dagen etter siste tempeldagen og kremasjonen, så tar familien ut asken fra den lille døra bak. Det er ikke mye igjen av oss, når vi tas ut av luka på baksiden av krematoriebygget.

 

Slik ser inngangspartiet og de viktigste husene ut, i de byggene vi ser når vi kommer til en kremasjon. Skal ta en runde på dette fattigslige templet i neste kapittel.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1382
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 3 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

Den 23 mars 2016 skulle gutten til min norske venn ha fylt 15 år. Det skulle desverre ikke bli slik. Vi har begge de to siste tallene i fødsel gutten og jeg. Han ble født 23 mars og jeg 23 oktober. Hans fødselsår var 2545 og mitt år var 1945, så noe felles hadde vi jo. Men lengden på livet den skulle desverre ikke bli like lang.

 

Denne dagen i tempelet var den andre dagen for kona meg. Munkene fikk sin mat og messet og velsignet den døde og hans familie. Den hellige hvite tråden som skal binde menneskene samme, den gikk fra kisten og i munkenes hender. Det var kun tre munker som var her og velsignet menneskene denne dagen. De fikk sin mat på det opphøyde podiet som er så vanlig, og når de hadde spist velsignet og ba de for den døde og familien. Etter munkene var ferdige kunne vanlige folk spise.

 

Alle ting som den døde gutten var så glad i, de ble plassert under bildet av han. Han fikk en ny motorsykkel rett før han døde, og den var selvfølgelig plassert like ved bildet og kisten. Hans gitar kom også til tempelet, og ble satt inn mot motorsykkelen han var så glad i. Det ble tent lys ved kisten og røkelse hele tiden, slik at ikke noe brant ut. Disse kistene er vel som de fleste vet, laget som ett kjølerom på grunn av varmen. Blinkende lys og blomster omkranset kisten, og den som satt mest i sorg ved kisten var nok mor mor. Hun vek omtrent ikke fra kisten, hun sov og spiste på gulvet i tempelsalen. Mye "døde" nok i den gamle damen disse dagene, og hennes sorg var stor og tung.

 

Thaier ser jo også på døden som slutten på lidelsene, og ofte til vår forundring er det latter og smil hos mange. Så på rommet der maten ble laget var det latter, fyll og pokerspill. Det har jeg ALDRI opplevd før, for i vårt tempel er fyll og pengespill noe som ikke blir godtatt. Men her var det ganske så naturlig og harmløs tidtrøyte, så det er nok ikke samme rutiner i alle templer.

 

En eldre mann skulle pynte kisten og rundt hele bygget som er krematoriet, og han var en frekk fyr som var full som ei alke hele tiden og hver dag. Han spurte den døde guttens far, om han ikke kunne få gitaren. Han hadde ikke råd til gitar selv, og han kunne godt tenke seg motorsykkelen også. Makan til grådig type skal man lete lenge etter. Det var faren han hele tiden maste på, når det gjaldt alle ting. Men ble henvist til moren til gutten, men han maste og ga seg ikke. Han var nok skuffet over kun penger for arbeidet han gjorde, hva skulle en død liten gutt med jordiske ting som han sa? Vel masekoppen ble avvist og hans unge medarbeidere pyntet og gjorde alt klart til siste dagen.

 

Vi reiste hjem til familiens hus for å bade og skifte klær. Familien og naboenes hus er av enkel og fattigslig standard, der de ligger langs en ensom landevei blant endeløse åkrer og plantefelt. Min venn og hans kones hus, det ligger litt gjemt bak svigermoren og svogerens hus. Det ble også bygget på familiens lille landbit, noe som er ganske vanlig på slike steder.

 

Det ble godt med ett bad og rene klær, før vi igjen skulle tilbake til tempelet. Tempelet og skolen ligger helt inn mot hverandre, på dette stedet som ikke har så mange hus. Som vanlig så er det mye av samme familie som bor tett ved hverandre, slik som det så ofte er i Thailand. Ett anderledes liv og kultur på ett slik sted, og det er ikke mange vestlige som klarer ett slik liv på landsbygda. Men noen klarer å tilpasse seg, men lett er det nok ikke uten butikker, banker og postkontor. Internett det kom dit først i år, og var en "gave" fra U.S.A til skolen hvis jeg forsto det riktig.

 

Vi reiste den korte veien tilbake tempelet, og sermoniene fortsatte til lenge etter mørket senket seg.

 

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1383
JD6620

JD6620

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 438 Innlegg:

Litt rart og trykke liker, men det er en sterk historie du forteller her, 14 år er selvsagt alt for tidlig. 



#1384
Mr Jhols

Mr Jhols

    Medlem

  • Medlemmer
  • 760 Innlegg:
Hva var dødsårsaken til denne guttens tidlige bortgang?

#1385
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Hva var dødsårsaken til denne guttens tidlige bortgang?

 

Leukemi og sykehuset hadde ikke hans blodtype.

 

A.H.



#1386
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 4 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

Den triste tempelsermonien for min venn sin sønn, den gikk vidre som seg hør og bør. De to bordene som skal være nederst i hovedtrappa til krematoriet, de var snart ferdig pyntet nå. I sort og hvit farge slik det sømmer seg. Lillebror og 5 venner skulle være munker for en dag, for å hedre storebror sin død. Noe som ble satt stor pris på. Men leking med snartmobiler og nettbrett er vel like viktig som Buddha sine ord.

 

På ett så stille sted som bare er noen hus langs en ensom landevei, så kommer det ikke mange til templet. Så det var mest tomme stoler i hele salen, men familie fra alle kanter var på vei til sermonien. Det kom da også mennesker etter hvert, og det å spise sammen og prate er meget viktig. Skulle nesten tro dette er thaienes hobby, for de stapper i seg hele dagen.

 

En merkelig og anderledes bisetteles, enn det vi er vant til fra Norge. Latter og glade mennesker, mye drikking med fyll og pokerspill. Samt de evindelige games på smartmobiler og nettbrett. Vel det er nå en anderledes kultur, og ikke mye lik vår kultur. Må si at i mange tilfeller så mangler den litt stille oppførsel og respekten, i det stille en slik dag sett med norske øyne.

 

Det fyltes opp av folk i familien, og igjen var det munkene som skulle velsigne den døde gutten og hans familie. Samt at munker og familie ble servert mat igjen. Det var fire munker den kvelden, og alt gikk i vanlige rutiner. Munkene vandret opp på det opphøyde podiet som vanlig, og de skal sitte høyere enn de andre menneskene. Det ble en trist sermoni også denne dagen, for det er så anderledes når en ung gutt dør. Vel thaiene drikker og spiller poker, men for oss skandinaver som var der og nærmeste familie var det en trist dag.

 

Selve sermonien var over og munkene gikk til sine boliger. Da ble det satt ut bord og alle skulle spise. Familien var samlet og det var familie fra mange steder i Thailand, så salen den ble det en god del mennesker i. Men mange var det ikke i tempelet.

 

De som pytet bordene ved trappa til krematoriet, de var også ferdig for dagen. De fleste reiste hjem for natten, men guttens mor og en del famile overnattet i tempelet. Det varme tropemørket senket seg over tempelet, og det var stille når vi reiste hjem til min venn sitt hus.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1387
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 5 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

Det var mange måter thaiene tok farvell med den døde gutten. Mange av de voksne i familien viste ingen veldig stor tegn til sorg, utenom moren, faren og mor mor, hans lillebror var liksom som han enda ikke kunne godta det. Det var nok en vanskelig tid for han, for brødrene var sterkt knyttet til hverandre. For de andre virket det mer som en fest med mat og drikke, samt lek med nettbrett mobiler og pokerspill om penger.

 

Men det VAR noen som viste en stor og tung sorg. Det var guttens venner og skoleelever. De gråt åpenlyst over tapet av en venn, og den som hadde det værst av dem var guttens kjæreste. Den neste morgenen begynte som vanlig. De nærmeste tente lys og røkelse for den døde, noe som rørte lillebroren ganske mye. Han forsto det selvfølgelig, men det var enda så "fremmed" og ufattelig for han. Han og fem venner skulle også ordinerest til munker siste dagen.

 

Faren var selvfølgelig i sorg og nesten sjokktilstand. Han var stadig oppe ved sønnens bilde, som om han ville si adjø til sin sønn.

 

En annen merkelig skikk for oss vestlige, det var mor og far sin måte å si adjø på. Begge foreldrene de gikk bak kisten og banket i den så sønnen skulle bli oppmerksom, og moren og faren sa at de godtok at han reiste fra dem nå. Det var opp til gutten, men de sa de ville savne han.

 

Guttens kjæreste og en jeg tror kanskje var en eldre bror, de satt lenge oppe under bildet og gråt. Han trøstet henne så godt han kunne, men sorgen var nok så tung så tung. Han pekte på bildet og stativet der bildet av gutten var, og jeg forsto det var ting den unge jenta skulle gjøre. Det hun skulle gjøre var rørende, og det kom litt senere på dagen.

 

Etter kjæresten hadde fått fred til å si adjø og tenke, så kom skolekamerater og andre venner og sa adjø. Mange av dem var nok gode nære venner, og de fleste gråt og klarte ikke å holde tårene til bake. Jeg synes de vennene tok adjø på en verdig og respektfull måte, og følelsene klarte de ikke å skjule. En fin kameratgjeng hadde den døde gutten, og vi andre hadde nok litt fuktige øyne. I sorg gikk de samlet ut av tempelsalen, og de skulle neste dag vise sin kjærlighet til en venn på en fantastisk fin og for oss anderledes måte.

 

Litt senere kom den unge jenta som var den døde gutten sin kjæreste tilbake, og hadde en flat pakke under armen. Hun hadde laget en bildesamling formet som ett hjerte, og hadde skrevet sine kjærlighets avskjedsord og at hun ville savne sin kjæreste. Mange ble rørt over denne unge jenta sin siste "gave" ved kisten, og hun satt det på motorsykkelen de hadde hatt så fine turer på sammen. Det var mange bilder av dem sammen og tiden de fikk være sammen, en tid som ble så alt for kort.

 

Den døde guttens lillebror og hans venner, var i munkepapper nå og sa adjø til storebroren. Igjen kom den døde guttens beste venner og så på "bildet" kjærsten hadde laget, og det ble nye tårer og triste fjes å se. En gutt som hadde gode venner og skulle ha fremtiden foran seg. Han var død nå, noe som var så uforstående. Det varmer å se slik nestekjærlighet, men var så vondt å se sorgen.

 

En etter en vandret vennene bort fra kisten der deres venn lå, og sorgen var lett å se i deres ansikter. Adjø Petter (nic name) vi skal aldri le og være sammen mer.

 

Igjen var bare kisten med Petter sine ting, blomsterkransene og gavene igjen. Snart skulle han vandre opp sin siste trapp, men ikke på egne ben. Trappen til krematoriet i tempelet.

Fremdeles er det vondt å se bildene og skrive om det, og mine øyne fylles igjen av tårer. Jeg spør meg selv....... Hvorfor? Hvorfor skal vi mennesker oppleve en slik sorg, hvorfor skal vi miste våre barn.......

 

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1388
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 6 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

Min venn sin "avskjed" med sin døde sønn, var en trist men også lærerik opplevelse. Den yngre broren og hans fem venner, de var i ærbødighet munker den siste dagen av bisettelsen i tempelet. Det var nok ganske sikkert en ny opplevelse for dem, men de ville vise den døde den siste æresbevisning på en buddhistisk måte. Tro meg det satt de voksne troende buddhister STOR pris på.

 

Den eldste og hovedmunken i tempelet, han tok seg nesten selvfølgelig av den avdødes bror. En tynn liten gutt på ca. 11 år, som hadde mistet sin storebror og beste venn. Det var selvfølgelig noen vonde dager for han, men hverdagen senere ble kanskje enda vondere. Å storme inn til storebror å herje og leke, den tiden var desverre over nå. Hverdagene ble brått og brutalt forandret. Hans øyne hadde ett blikk., som bar med seg tanker om usikkerhet. Forferdelig trist å oppleve slike dager.

 

Hovedmunken og den eldste munken, fortale om Buddha sine tanker og formaninger. Den lille gutten hadde nok fått oppleve Karma, og lidelsene var over og den totale harmoni var kommet. Alle buddhister håper jo på å oppnå dette, men det skal en livsførsel til for å oppleve det. Men barn i sin uskyldighet opplever nok Karma.

 

Prosessen med å ordinere de unge guttene gikk sin gang, og til slutt fikk de hjelp til å sette på seg munkedrakten. Det var alvorlige så ansikter å se, men på vanlig barnslig måte så kom barnet frem i enkelte ansikter.

 

En etter en fikk de velsignet sine munkedrakter av den eldste munken. Familie og venner de spiste sin mat, men fulgte også med på denne prosessen. Det er bare munker som har lov til å hjelpe, med å ta på seg munkenes hellige munkekapper. Det gikk jo greit med hjelp fra munkene som bor i dette tempelet.

 

Etter de unge guttene var ikledd sine buddhistiske munkedrakter, så var det nye formaninger og visdomsord om Buddha og hans tanker om livet. Den døde gutten sin mor mor fulgte nøye med i sin sorg, for henne var dette en MEGET viktig handling og sermoni.

 

Efter sermonien med munkene var over, så var det en på en måte "glad" samling av unge gutter. De hadde vist sin ærbødighet og respekt for den avdøde og Buddhismen.

 

Guttens far var takknemlig for hans døde sønn fikk denne æresbevisning fra lillebror og fem gode venner.

 

Gutter er gutter og de var ferdig med det litt "tunge" men viktige. Igjen ble de vanlige gutter, slik som gutter skal være.

 

Bak var kisten av den døde unge storebror, og alle tingene han hadde vært så glad i. Tiden til kremering, respekt og sorg nærmet seg. Ett liv var over, og en litt anderledes hverdag ville snart komme. For veldig mange mennesker, i en liten familie ute langs en stille ensom vei på landsbygda i Thailand. Anderledes liv og langt fra stedene turistene ser og opplever. Ett anderledes liv og levesett som avisene i Norge ikke skriver om. For hit kommer ingen turister.

 

A.H.

 

Vedlagt(e) fil(er)



#1389
hanto 24

hanto 24

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 93 Innlegg:

Vi har våre faste rutiner og gjøremål, vi som er fastboende i Thailand. I dag var det 90 dagersrapporten, som skulle sendes til Immigration Office. For oss som sender den med post, er det viktig å sende den rekomandert. Da får vi kvittering av posten, når det ble sendt og til hvem. Er og nøye å sette avsenders navn og adresse øverst til venstre på konvolutten. Vi må og legge ved en konvolutt, som det er satt på frimerker. Den bruker Immigration, når de sender når neste 90 dagers raport skal sendes. De vil ikke ha noen utgifter, på oss som har 1års visa. Selve skjemaet sender de heller ikke, vi må selv sørge for å skaffe dette. Likeledes att samtlige papirer er med, og alle er undertegnet. Er de ikke det kan det bli overstay, og det kan fort bli dyrt. Det som skal sendes er:


Skjema om nytt 90 dagers visa, korrekt utfyllt og undertegnet.


Kopi av passets forside.


Kopi av den siden i passet, som 1års visa er stemplet.


Kopi av siste innreise lapp som vi får på flyet.


Kopi av stempelet i passet, når vi kom inn i Thailand siste gang.



Lappen med den datoen 90 dagers raporten går ut, som Immigration Office sendte meg.


Veldig viktig att alle kopier og papirer undertegnes.


Loven gir oss 7 dager før datoen på 90 dagers rapporten går ut, og 7 dager efter 90 dagers rapporten gikk ut. Så i dag er jeg ferdig for denne gangen. Nå er det en gang til, før jeg må fornye 1års visa.


A.H.
 

Årsvisum Arild  alt du forteller er geit det, her skal dem også ha lidt mere + alle sider i Passet? alle sider i Bankbok, Leieattest fra Eier, Kopi av Blåbok.+ Helseattest ikke bruk dem andre sykehus på øen du må kun  bruke Bangkok Hospital som er godkjent.

Å betal 700 Batt.

 

Jeg får ikke lagt skjema her vet ikke hvordan?  Men her er der 12 poster helse attest ink pris 700 Batt kvittering som skal være med , dem må ikke være eldre inn 7 dage gamle. Overholdes ikke dette, kom igjen i morgen er du sent ute så ordner dem dette for deg 5000 Batt Takk.

 

Men har du 2 dage igjen kom at i morgen? Mer i kassa, Men oversteik er ok da blir det mer i Baklomma til dem som sitter der.

 

At du reiser 600 km ok det, ikke enkelt her heller for mange. og det glemte jeg du må samtidig søke 90 dager Visa også, det er Gratis inn til vtdere utrolig? at det går ann, og en her skriv forstår ikke det skal være så mye styr, helt enig, vil du være med i dette styret så flytt til Koh Samui da vel. Her i landet er det tillat med forskjellig praksis.

 

Hanto 24



#1390
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Denne tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  Denne gangen er det barnet til en norsk far og thailandsk mor.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 7 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

 

Den siste dagen i min venn sin siste tur til tempelet og kremering, det ble en lang dag. En dag med mange anderledes nye opplevelse og tårer med sorg i mange sine hjerter.

 

Kramatoriet med bordene nede ved hovedrtappa og pynting var ferdig. Nå gjennsto det værste. Foreldre og venner skulle se en "liten" gutt sitt liv gå opp i røyk. Noe som skulle gi nye tårer og tunge hjerter.

 

Vognen som skulle kjøre kisten ned til krematoriebyggets hovedtrapp ble gjort klar. Designet av vognen i gullforgylling og dragehoder, ga ett klart bilde av at jeg var i Thailand. En enkel hjemmelaget vogn med sykkelhjul og styre bak, men bremsen var steiner foran eller bak hjulene. Vognen ble satt rett utenfor den store tempelhallen der kisten lå, og var klar til å ta i mot kisten med den lille gutten.

 

Det var og andre som gjorde seg klare. Musikerene. Som så ofte ble ristepper enkelt rullet ut på gulvet, og det var musikerenes "podium eller scene". Enkelt, greit og liketil, som så ofte her ute på landsbygda i Thailand.

 

Andre ting ble også gjort klart for de siste rirualer. De store tunge sofaer og stoler som folk satt i foran munkene i hovedsalen, de ble også satt ut med front mot krematoriet.

 

I enden av tempelsalen var enda kisten på sin opphøyede plass. Sammen med blomster og gaver, og alle de tingene den døde gutten hadde vært så glad i. Jeg merker at tårene presser litt på, når jeg ser igjen bildene etter godt over ett og ett halvt år. Så forferdelig trist så "urettferdig", og så alt alt for tidlig gikk ett liv over. Det hjerteformede bildeoppsettet som kjæresten hadde laget, som viste mange mange bilder av to som hadde elsket hverandre. Ett hjerte har sluttet å slå nå, mens ett hjerte var fylt av sorg, savn og fortvilelse.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1391
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Denne tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  Denne gangen er det barnet til en norsk far og thailandsk mor.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 8 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

 

Den andre delen av sermoniene den siste dagen, og masse taler for den avdøde og familien. Mannen som styrte forsterkerene for mikrofoner og musikere, han hadde en stri jobb. For både strøm og utstyr var ustabilt og ikke av veldig bra kvalitet. Men det gikk med sine små avbrudd, og den monotone kjente musikken fra musikerene tonet ut av høytalere og megafoner på noen master. Den hører man bølger over åkrene og langt av gårde.

 

En person i svart og med viktighet i det lille samfunnet, han åpnet og gjorde alt klart for hovedmunken. Som det pleier å være, så har og folk gitt pengegaver til tempelet. Navnene på giverene og hvor mye de ga er av stor viktighet, og det blir selvfølgelig lest opp så alle kan høre det. Kona ville gi litt ekstra til dette fattigslige tempelet. Siden hun kom fra en annen plass i landet og ga en god del, så takket hovedmunket og velsignet henne for den gaven. Det ble mye taler om hvor fine menneskene i familien til den avdøde var, og i slike stunder er det KUN pen og meget pene ord. De 6 barna som skulle være munker denne dagen, de satt også på det opphøyede podiet, sammen med blomster som skulle deles ut. Disse blomstene tar alle å stryker mot kisten tre ganger, det typiske tallet 3 kommer inn i det fleste handlinger.

 

Hovedmunken og de viktigste på stedet hadde hold sine taler, og da var det klart for alle de andre munkene denne siste dagen. De første dagene var det kun 4 munker til stede, for man betaler jo også hver munk. Men den siste dagen var det 14 voksne munker, og de 6 vennene av den døde som også var munker denne dagen. Så det ble 20 munker i alt de siste dagen i tempelet.

 

Men mat det skal man ha, og er også en fast del av ett slikt rituale. Først er det munkene som spiser slik seg hør og bør, og så kan resten av forsamlingen spise. Mat de var det som vanlig mer enn nok av. De små guttene har ikke samme kontroll over kroppen, så når maten var spist fikk de lov til å gå på do. Klarer ikke å ha samme ro og selbeherskelse som de voksne munkene. Men Buddhismen er mild, rund og strenge regler de mykes opp, og guttene ble pent fulgt ut.

 

Guttene som var munker for en dag kom tilbake. Munkenes trofaste tempelhund den var til stede hele tiden, og det ble noen godbiter til den også. Rolig var denne hunden, og ganske så avbalansert slik som munkene den bor sammen med.

 

Talene de var over, og blomsterkroner og gaver ble båret ut til krematoriebygget, samt gitt til alle som skulle opp å ønske gutten "god reise vidre".

 

Til slutt var siste del av ritualet i tempelsalen klar. Da kunne alle i familien og de som viste sin sorg og siste ære, bli velsignet og ønsket ett godt harmonisk liv. Den hvite hellige tråden, den gikk fra kisten og i alle munkenes fang og hender. Hvit er for renhet, og denne viktige tråden skal gi vishet om at menneskene skal holde sammen. Denne hvite tråden den binder menneskene sammen. Den blir også ofte dratt fra tempelet, og innom alle hus som sokner innunder tempelet. Samt bundet til hånleddene til alle som gifter seg. Denne hvite tråden er av stor viktighet i Buddhismen. Den skal binde menneskene sammen i renhet.

 

Da var det klart for den siste ære, og kisten skulle settes opp på toppen av trappa foren krematorieovnen. Men denne dagen skulle det bli to overraskelser, som den døde guttens venner skulle stå for.

 

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1392
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Denne tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  Denne gangen er det barnet til en norsk far og thailandsk mor.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 9 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

Det er over 1,5 år siden den lille gutten med nic name Petter døde. En så forferdelig trist hendelse, som rystet mange mennesker. Bildene fra den siste dagen i tempelet, viser uvante ting og de vanlige ritualene.

 

Kisten som hadde vært opphøyet på podiet, den ble nå byttet ut med en hvit kiste. Kisten den døde skulle ligge i ved kremasjonen. Den siste "reise" for en liten gutt som døde så alt for tidlig. Mange triste ansikter var å se, mest hos guttens mor, far og mor mor og guttens nære venner og skolekamerater og da serlig guttens kjæreste. De andre voksne viste ikke mye sorg, og hadde og hatt det fint i sammenkomsten, med god mat øl, sprit og pokerspill. Latteren og smilet var og i deres ansikter. Det var klart for Petter sin siste "reise", reisen som gikk tre ganger rundt krematoriebygget.  En trist reise rundt krematoriet i tempelet.  Blomsterkranser og gaver, de var alt plassert oppe ved hovedtrappa og døra inn til krematorieovnen. Denne siste dagen var ekstra tris, kan enkelt si at ett liv gikk opp i røyk.

 

Gutten var populær og godt likt blant siine venner, og var som så mange glad i å kjøre motorsykkel. Litt over en måned før han døde (tror jeg) så fikk Petter en ny motorsykkel. Den og gutten sin gitar var på podiet der kisten sto, og skulle også ta de tre rundene rundt krematoriebygget. Dette tallet tre er så utrolig viktig i Thailand. Man waier (bøyer seg) tre ganger i respekt i alle ritualer. Når en ung mann eller gutt skal gå inn å lære om Buddha sine ord, så går de rundt tempelbygget som heter Bot tre ganger. Men de lever og går inn i tempelet og inn i "lyset", og går da med MED sola tre ganger. Men ved en død går de tre ganger MOT sola, og inn i mørket som døden er. Thaiene dyrker ikke sola, men mye dreier seg om sola også i Buddhismen. En seng og hodet i sengen BØR helst være mot øst der sola står opp, for da går livet vidre. Men denne triste dagen, så gikk menneskene og kisten mot sola og inn i mørket.

 

Etter vennene hadde kjørt Petter sin sykkel først og vennenes avskjedsrunder, så var det kisten med den døde gutten og familien som gikk tre ganger rundt krematoriebygget. Samt alle som kom for å si adjø.

 

Først gikk musikerene og spilte en monoton trist melodi. Etter dem kom munkene og den eldste viktigste munken først, barna som var ordinert til munker gikk etter de voksne munkene. Den første munken hadde nøstet med den viktige hellige hvite tråden. Den gikk i alle munkenes hender, og til kisten som den døde lå i. Tråden som er hvit har renhetens farge. Foreldrene og den nærmeste familie holdt i kisten eller kistevognen, så da holdt også de i tråden som skulle binde familien sammen også inn i døden.

 

Som vanlig så blir det kastet konfekt eller småpenger som er vakkert innpakket. Ungene de har det skikkelig travelt, for å få noe av dette. Selv i en begravelse er det viktig å gi, dette var en av Buddha sine viktege regler for mennesker. Man skal aldri glemme å gi, selv ikke i sorgens dag som en bisettelse og kremasjon er.

 

Tre runder rundt tempelbygget var ingen lang tur, men for foreldrene og de nærmeste virket nok dette som en lang lang tur. En siste "tur" for mor og far, sammen med sin sønn som de var så glade i. En tur i smerte og fortvilelse.

 

De tre viktige rundene var over, og musikerene gikk til siden foran der folk satt. De triste tonene av musikke drev over åkrene rundt, og kisten med den døde gutten ble båret opp trappa. Der skulle den ligge sammen med blomster og gaver, helt til alle hadde sagt adjø og berørt kisten tre ganger med en hvit blomst. Igjen dette tallet tre, og en blomst som har renhetens farge som er hvit. Alle munkene de satt i sala (bygg uten vegger) og ventet på neste og siste del av denne bisettelsen. Takke for livet som var, og ønske god reise vidre. Munkene ville også få gaver som takk, og det var nye munkekapper som ble overragt dem. Men først skulle alt gjøres klart, og foreldrene stå nederst i trappa, og takke dem som hadde vist deres gutt den siste hilsen og ære.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1393
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Denne siden eller tråden om livet i Thailand, handler om hvordan både thaier og faranger opplever Thailand en vanlig dag i Thailand.  En litt annen vinkling om Thailand enn vårt liv hjemme i Petchabun som har sin egen tråd.  Denne tråden er ikke død, men i noen kapitler skal den handle om det når noen dør i Thailand.  Denne gangen er det barnet til en norsk far og thailandsk mor.  En trist historie som jeg la ut med på Facebok, med den døde guttens far sin velsignelse.

 

Kapittel 10 om liv og død i Thailand som også kan ramme oss alle brått og uten varsel.

 

 

Den siste dagen og de siste ritualene, i ett fattig lite tempel langt ute på bondelandet. Det siste men kanskje det som rørte mange mennesker mest. Denne dagen skulle en liten gutt sitt legeme forlate jorden, og det som en gang var en ung guttekropp skulle gå opp i himmelen som røyk.  Ett liv var over.Ett lite guttehjerte hadde stanset, og en ung jente sitt hjerte var fylt av sorg. Men før de siste og viktige ritualer, så var det ei sorgens jente og den dødes venner som sang de hadde laget for den som skulle "reise". Ingen levende vet hvor de døde har reist, for de døde snakker ikke. Hva vet vi? Lite. Kjæresten til Petter den gode lille gutten, hadde laget en sang til ære for sin kjæreste. Vakkert utførte hun sin sang, mens tårene rant nedover hennes ansikt. Hun sang for en kjæreste hun ikke ville se mer. Petter sine venner og skolekamerater sa adjø på en vakker og uventet måte. To av vennene spilte gitar, og de sang en vakker sang mens de alle gråt. Farvellsangen var din Petter. Ingen av dine venner glemte deg, og de formidlet det på en vakker måte. Petter sine lærere var også med denne siste dagen, og det var ikke ett øye som var tørt og uten tårer. Takk til dere Petters venner, som viste vennskap, kjærlighet og sorg på en dag vi alle sa: FARVEL.Da var det klart for den siste farvel, og alle som var der skulle si adjø. Mor, far og nærmeste familie sto nede ved foten av trappa. De ga blomster til alle som skulle opp for å si adjø, og ønske den døde lykke på en ukjent "reise". Alle var samlet og hadde en liten hvit blomst, som de skulle berøre kisten med tre ganger og si den siste adjø.

 

De første som kom opp var som det pleier å være, de viktigste folkene i det lille samfunnet. Samt alle de voksne munkene. De vifteformede buddhistiske symbolen på en lang stang, det var oppe ved kisten nå. For hver munk som kom opp, så ble disse symbolene overrakt dem. Det samme med gavene som munkene skulle få. Munkene velsignet den døde og sa adjø, de fikk også med seg gaver som var nye munkekapper, en blomsterbukett av hvite blomster og en konvolutt med pengegaver til tempelet. Tre ganger berørte alle kisten med hvite blomster, før de gikk ned den bratte trappa.

 

Etter de viktige personene og munkene, så var det de små guttene som var blitt munker i denne sorgens tid. Etter dem kom alle lærerene på skolen. Alt går i rekkefølge av hvilken "grad" og viktighet, slik som disse menneskene har i samfunnet.

 

Til slutt var det venner og naboer som sa adjø. De gullfargede fatene var tatt ned nå, der som gavene til munkene hadde ligget. Det var mange mennsker den siste dagen, for guttens thailandske familie var stor. Det samme med venner fra skolen. Kisten ble sakte snudd, og lå slik at den ble skjøvet inn på rullbanen inn i kremasjonsovnen. Mange ganger ligger den døde uten kistelokket på, slik at de som sier adjø kan legge blomster rundt den døde. Foreldrene og den nære familie skal som regel aldri gjøre dette i det området. De står nede og takker alle som viste den døde den siste ære.

 

Til slutt det som ofte gjør så vondt. Kisten ble skjvet inn i kramasjonsovnen, og dørene blir forsvarlig lukket. Folk reiste hjem hver til sitt, men jeg var en god stund sammen med min venn. Hans kjære sønn var borte nå, livet var gått opp i røyk og hans smerter er enda ikke over og vil følge han og moren i mange år i fremtiden.

 

Det siste jeg så i tempelet den dagen, var røyken som steg opp fra pipa. Adjø Petter.

 

Det siste bildet er Petter i lek ved deres hus for noen få år siden, og ved datahuset til min venn i 2009. Petter er den største gutten, bak han min sønn Owen og Petter sinn lillebror Erik. Tre gutter som lekte og hadde det morro sammen, så enkelt og lett som bara barn kan det. Den eldste gutten er desverre borte nå, og leke med venner, spille gitar og kjøre med sin nye motorsykkel gjør han ikke mer.

 

Takk for gleden du ga andre Petter. Må du hvile i fred, og må dine foreldre få fred i sine hjerter igjen.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1394
JD6620

JD6620

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 438 Innlegg:

Sterk historie, de som mister barn blir vel aldri ferdig med sorgen og savnet, forhåpentlig vis skifter den karakter så den blir å leve med, men den vil nok alltid være der 



#1395
Ampai Bortne

Ampai Bortne

    Medlem

  • Medlemmer
  • 817 Innlegg:

Hjerteskjærende. Uendelig trist, men det er en vakker seremoni som forhåpentligvis kan trøste famile og venner.

Takk for at du deler historien og bilder med oss.


Dette innlegget har blitt redigert av Ampai Bortne: 27 oktober 2017 - 09:47


#1396
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Det ble tre lange triste dager i tempelet i Sa Kaeo. Vi reiste ikke direkte hjem etter kremasjonen, men tok inn på ett greit hotell i Wang Nam Yen. Fasaden og inngangspartiet så flott ut, men rommene var av enkel men grei standard. Rent og pent og ganske store luftige rom.

 

De hadde ett bygg som lå for seg selv med matservering og live musikk, og der fikk vi kjøpt mat. God mat og en hyggelig litt røff atmosfære. Et pent område med palmer og det vanlige hustempel/åndehus.

 

På restauranten var det en musiker som underholdt. Han hadde en fantastisk vakker og myk stemme, og gitarspillet var og av høy klasse. Så det ble en kjempehyggelig aften. Jeg synes jeg måtte gi han en del i tips, for jeg vet de tjener ganske lite. Han takket meget høflig for pengene, på en typisk pen thailandsk måte. Det var nesten ikke folk der, så vi hadde en fredelig og deilig kveld med god mat og musikk.

 

Vi ville reise hjemover fra morgenen av, for det er langt opp til Petchabun fra Sa Kaeo. Pen kjøring i dagslys er mer avslappende, enn all merkelig kjøring som skjer i mørket. Det ble en pen kjøring hjemover med flere stopp underveis. Stress og rase av gårde er ikke det vi liker, bedre å komme trygt hjem. Husker min sjåførlærer sa: Det er bedre å kjøre i 50 og bli 100, enn å kjøre i 100 og bare bli 50. Er noe i disse ordene. Jeg tenker som så, og kjører etter hvordab jeg lærte og slik jeg tenker. Bedre å ta det litt roligere, og komme hjem uten stress og hodepine. Eller kanskje ikke komme hjem i det hele tatt.

 

Trygt kom vi da også hjem, og det ble kveldskaffe etter møblene ble satt ut på terrassen.

 

A.H.

 

Vedlagt(e) fil(er)



#1397
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Bygging av hus og når thaiene bygger rundt oss, det liker jeg å følge med på.  De typiske thai stolpehusene er praktiske hus, og passer perfekt til klimaet og levemåten til thaiene.  Opp fra bakken og plass til traktor og redskap under boligrommene, og det er ofte der de oppholder seg når sola steiker.  Når regntiden kommer så er og boligrommene trygge og tørre.  

 

Vi har ett eldre ektepar like ved oss, som fremdeles har dette så tradisjonelle huset.  Veggene er av kløyvede bambusrør som er flettet sammen til veggplater.  En typisk enkel tretrapp, og materialene kommer fra landet huset står på.  Kløyvet bambus i kryss med lufteåpningg det er greie vinduer, og det gir god gjennomluftning inne i huset.  Ett eget lite bygg bak huset er baderom, vaskerom og wc.  Enkelt og greit, og det fungerer perfekt i dette klimaet.

 

Det bygges og nye stolpehus som settes opp i mur, og designet er likt de gamle husene i tre som vi ser så mye av rundt oss.  God plass til biler og sittebord under gulvet, og ett lite trappehus der de kan sitte og se ut på veien og trafikken.  Byggmesteren som satt opp vårt hus, han satt opp dette moderne stolpehuset i mur ved hovedveien rett ved det ene markedet i landsbyen.  Ett pent hus formet som en H, med stue daglig rom rett inn fra trappa med terrassen og en stor pen dobbeltdør.

 

Litt anderledes er jo vårt hus, men en stor terrasse det har vi også.  Vi trives i vårt hus, og plassen er mer enn stor nok til en storfamilie.  Men hadde vi bygget i dag, så hadde jeg kanskje tenkt litt på ett stort moderne stolpehus i tre.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)


Dette innlegget har blitt redigert av Arild Holtet: 08 november 2017 - 10:00


#1398
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Av og til så må vi forlate huset vår kaotiske krathom, hunder, barn og familie.  For vi har våre viktige ting å gjøre i Bangkok to ganger i året, samt litt påfyll av hylevann til kaffen må vite.  Da er det full fart ned til Bangkok, og kjente steder og en tur til Norges Ambassade.

 

Bangkok "englenes by" Er en by med skikkelig puls som kan ta pusten fra mange nordmenn. En by som møter meg når jeg kommer nordfra, med enorme utbygginger av en ny jernbane og annet. Byen nærmest eksploderer i utbygging. En by som har det meste, og mange av de 29 millioner turister som har kommet til Thailand de 10 første månedene, de har nok mange stoppet opp i Bangkok. Støy og ikke verdens beste luft, men alikevel en by med sjarm. Bangkok er kjent for sin "gatemat", som spises på enkle plaststoler og bord, og tar opp det meste av fortauene i de små fargerike soier (smågater/veier).

 

Turen med de så velkjente drosjene tuk tuk er en tur som kan være nervepirrende nok, der kjøretøyet raser i sikk sakk mellom biler og andre kjøretøyer. Men det er og midt i det værste maset, tid for barn og opptreden på det så kjente IT stedet Pantip Plaza. Stolte foreldre som tar selfies med ungene med i bildet, for thaien elsker barn som opptrer og viser hvor de kommer fra.

 

Varmen slår mot folk som kommer ut fra flyplassen den første dagen, og inne i Bangkok fylles sansene av ukjente lyder og lukter fra de tusen gatekjøkkenene. Parker er det mange av, og bilder av kongen og den kongelige familie møter oss over alt. Blomster og parker i alle størrelser og farger, kan være hyggelig å trekke seg litt tilbake i. Om kveldene er opplyste springvann og fontener vakre syn.

 

Det er 20 år siden jeg kom til Bangkok første gangen, og byen er ganske forandret. Men enda finnes de gamle 3 og 4 etasjes husene med enkle rom som i 2000 kostet 120.- baht døgnet eller 30 kroner døgnet, og ett godt måltid mat kostet 20,- baht eller 5 kroner den gangen etter dagens kroneverdi. Vel den gangen fikk vi 5,00 baht for krona, men i dag får vi ca. 4,00 baht for krona, så rommet kostet den gangen med den kursen 24 kroner og maten 4 kroner per porsjon. Vi ble ikke blakket av slike priser. Det er verdt en avstikker i de små soiene der det ikke er så mange turister å se.

 

Like artig å høre hver gang: Hello you handsome man, sitt down og have a nice time. Vel speilet når jeg barberer forteller meg at barjentene har sine hvite løgner. Handsome niks, men handig ja som gammel håndtverksmester. Thaiene kjøper sine hellige blomsterkranser som de henger opp i sine åndehus eller husalter. De gode åndene tar vare på huset borgere når de sover, og åndene liker pene blomsterkranser, god mat, frukt og god drikke samt og av og til en god sigar. Thaiene vet å takke de gode åndene, som tar vare på menneskene.

 

Massasjestedene ligger som perler på en snor, og her får man massasje som er godt for en stiv gammal skrott. Svært ofte får man tilbud om Happy Ending som koster litt ekstra, men mange er de som har fått AIDS av disse Happy Ending. Så i Bangkok får man ALT det man ønsker seg og tilbudene er mange.

 

For kona og meg så var det en viktig tur til Bangkok denne gangen. Jeg skulle få bekreftet min inntekt på pensjonen av Norges Ambassade, og det gikk greit som vanlig og hyggelig å se kjente blide fjes på ambassaden.

 

Litt handling blir det bestandig, så pengene sitter litt løst i lommebøkene disse dagene. Nydelig mat på våre gamle kjente favoritt spisesteder, og glade fjes når thaiene kjenner oss igjen. Ma læu khon (dere komme tilbake) joda vi er tilbake og trives som før.

 

Fløyelsesmyke deilige mørke kvelder i de små koselige soiene. Det samme hotellet som før i en soi vi stortrives i. Men hjemmet kaller og våre hunder som savner mor og far, så tre dager det holder for oss.

 

Vi sier pent ajø til kjente fjes på hotellet, og kjører nordover til den store bussterminalem Mo Chit song (Mo Chit 2) som ikke er så langt fra den gamle hovedflyplassen Don Muang. Igjen møter møter synet oss om en enorm utbygging og Bangkok som ER under stor forandring. Vi kjenner ikke igjen området rundt Mo Chit slik det var, og like rolig blir det ikke lenger rundt bussterminalen.

 

Vi liker å ta de store bekvemme 2 etasjes VIP bussene, og her sitter vi godt og kan strekke ut beina og sovne det gjør vi ofte. Stresse å kjøre bil i trafikkaoset i Bangkok, den jobben overlater vi til taxidrivere enten i tuk tuk eller taxi med aircondition. De tjener penger noe de så sårt trenger, og vi kan slappe helt av og kommer trygt frem og tilbake.

 

Noen hyggelige dager er over i den hektiske men artige byen Bangkok, og stille fredelige risåkre med tett jungel bak møter oss igjen. Borte bra men hjemme best, og roen senker seg etter nok noen hyggelige dager i Bangkok.

 

Adjø du pulserende by Bangkok, om noen måneder sees vi igjen.

 

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#1399
wiking

wiking

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 577 Innlegg:

Nok en vanlig dag, og ting som skjer ikke så veldig sjelden. Nok en gang var vi på jakt, efter en ganske stor slange. Den kom sigende ned fra taket over bilplassen vår, og ned i blomsterbedet vårt. En av hundene satte i ett sabla sirkus, og en flokk med fugler hoppet rund der den lå. Fuglene kan være bra varslere, for de passer på sine unger i reirene. Vi har ikke fått tatt den enda, de den forsvant ned i der overvannskummen er. Vi får håpe vi får tatt den, for nå var naboene og kona bekymret. En giftig jækel, som slett ikke er ufarlig for mennesker og hunder.unsure.gif


A.H.

Jeg så heldigvis ikke noen slanger når jeg var i thailand i sommer- men broren min som bor der fast har drept en god del slanger, Han drepte en uka etter jeg dro fra thailand,



#1400
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 21 773 Innlegg:

Når vi er i Bangkok så ligger vi på ett hotell som heter S33, og S står for soi som er vei og 33 for nummeret denne soien har. Det er kun 250 meter å gå til Norges Ambassade, så den beliggenheten er grei når vi har noe å gjøre på Norges Ambassade.

 

Det er en hyggelig soi med ikke så mye trafikk, og kveldene i ett mykt behagelig fløyelsmykt klima er en fin opplevelse. Mange gode spisesteder både de typiske thaispisestedene ved enkle plastbord på fortauene, og utenlandsk mat av mange slag. Vi har en italiensk restaurant som favoritt, og der spiser vi hver kveld.

 

Det er verdt ett besøk i mange av de små sidesoiene som er litt gjemt, og maleriske og hyggelige er de. Thaimassasje er det masse av, og deres tilrop får frem smilet. Med så korte skjørt eller shorts at trusa med innhold synes, gir klar beskjed om at her kan man få mang en type massasje. Men i år så satt de ikke ute dristig kledd som før, så det har nok vært politi som vil ha slutt på denne usedelige ramma rundt massasjestedene. Hva som skjer bak lukkede dører ser ingen, og det er nok nøyaktig som før men synes ikke på utsiden.

 

Jeg lar bildene og de fargesprakende lysene tale for seg, og rammen rundt en hyggelig soi er behagelig. Er det noe thaiene liker så er det lys i alle farger, så fargerik det er denne soien etter mørkets frembrudd. Vi utlendinger setter også pris på de fargerike lysene i soien. Slik ser en vandring i soi 33 i Sukumvit i Bangkok ut etter mørkets frembrudd.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)







Also tagged with one or more of these keywords: Thailand

0 Bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 anonyme brukere