Trådene dine, Arild, samt johnkrog sin, er blant de ypperste på asiaforum.no for tiden.
De viser dagligliv i Thailand og får oss turister til å lengte.
Lengte til det landet vi er så glade i fordi trådene er så ekte, og gjenkjennelsen er stor.
Det var også derfor jeg var så stor fan av Atle sine fantastiske tråder.
Ikke var jeg vel alltid enig med hans gjøren og laden, men han var dønn ærlig
og skildret livet usensurert fra sitt ståsted.
Den andre tråden din viser en annen skjebne, men har de rette ingredienser til å bli legendarisk:
Svik, fornedrelse, livsmot, håp, tro og kjærlighet - sånt kan det bli bok av for en dyktig penn 
Fortsett med livshistorien, Arild - sånn som påbegynt i kronologisk rekke.
Og når du er ajour, så hopper vi gjerne noen tiår tilbake for historiens opphav hjemmefra
med oppblomstringen, sviket, fight´en og emmigrasjonen.
-------
Jeg har selv base i Khon Kaen, skal nedover til jul og kanskje en svipptur først i oktober,
og stopper kan hende i Petchabun på min vei...
Når det gjelder Atle, så er jeg 101% enig med deg. Han var så rett fram og ærlig, at han skrev like greit om sine feil og dumheter som noe annet. Da fikk vi ett RIKTIG bilde av hans liv. Det var ikke noe rosenrødt drømmebilde, men dønn rett på sak. Er få som tør å skrive om seg selv, på en slik måte. Han fikk mange "slag" underveis, og bortforklarte ALDRI sine feil eller mangler. Han kunne svare for seg selv, på en måte som jeg humret mye av. Leste mer av hans innlegg, enn det jeg komenteret. Atle var på mange måter en "utbryter", som ikke var redd for liv og død. Hvor mange hadde klart, å leve slik som han gjorde? Jeg lærte faktisk en del av hans tråd. Ikke minst å ta livet slik det er. Usminket og rett fram.
Mye av livet rundt meg i Petchabun, har selvfølgelig samme liv og lagnad. Isaan og Petchabun er ikke så forskjellig. Har opplevd mange ting, på samme måte som Atle. Men jeg har nå den "sølvskjea" i hånden, som heter norsk Trygd/pensjon. Derfor er mitt liv enklere, i alle fal økonomisk. Jeg har som "hovedoppgave", å få barna i familien til å lære mest mulig. Jeg ser flere (ikke mange) vanlige thaier, som har tatt opp lån for barnas utdannelse. Svært ofte går flere sammen, og tjener opp penger for en persons utdannelse. Dette er noe jeg bøyer meg for i DYP respekt. De unner andre i søskenflokken ett bedre liv, for da kan de ta vare på foreldrene. I vår selvopptatte verden, så er all "rikdom" en selvfølge. Slik er det ikke her i Asia. Thailand har det MEGET bra, i forhold til naboland. Men menneskelige rettigheter slik vi skandinaver har, det kan de enda bare drømme om. Livet i en liten bondelandsby i Thailand, har lært meg hva takknemlighet er. Jeg er i den aldersgruppen, at jeg var på "skansene" og sloss for bedre levevilkår. Er glad jeg fikk være med på, og bygge opp mitt fedreland efter krigen. Det har formet meg sosialt, så slike ting "ånder" og lever jeg for enda. Petchabun og de fattige ærlige menneskene (uærlige også), har gitt meg viktige livslærdomer. Ting jeg ikke var klar over. Avstanden fra livet som borger i Oslo, og til livet i en fattig bondelandsby er ENORM. Det interesserer meg og binder meg fast her. Her i denne anderledes plassen som heter Petchabun, her ønsker jeg å avslutte mitt liv.
Jeg vokste opp i enkle kår efter krigen. Fikk Amerikapakker" og hjelp fra Sverige på skolen, for Norge var da ett fattig land. Sykkel var ingen selvfølgelighet, og kjøleskap hadde de velstående. Vi fikk en pen leilighet, men fikk aldri bil eller Tv. Jeg var den første i familien, som klarte å få egen bil. Jeg gikk med avisen morgen og kveld, fra jeg var 11,5 år gammel. Jeg ville så gjerne ha en sykkel. Avisruta sto på min mor. Sykdom holdt på å ta mitt liv mange ganger. Oppveksten var vanskelig, for far var alkoholiker og skamslo mor og meg. Jeg ble stolt, steinhard og målbevist. Ble først vanlig blikkenslagersvenn. Var glødene interressert i faget, og reiste til Heidelberg i Tyskland for å lære mer. Var med å bygge opp Furusetbyen, og satt som forman i mange år i flere utvalg. Miljøet mine barn skulle vokse opp i, det ville jeg selv være med på å lage. Jeg fikk både svennebrev og mesterbrev. Fikk egen bedrift, og forlot "fattigdommen" jeg vokste opp i. Husker vi bodde i en ettroms gammel leilighet, midt i Oslo sentrum. Kjøkken/stue med en enkel vask, og utedass nede i gårdsplassen. En natt var jeg meget syk, og svetten drev av meg. Når jeg våknet om morgenen, var håret frosset fast i ytterveggen der senga sto. Ut og inn av sykehus til stadighet. Men Norge hadde gratis og gode sykehus selv da. Medmenneskelighet og likestilling hadde vi, selv om vi var lutfattige.
Det skulle gå slik, at jeg mistet alt jeg hadde arbeidet for i Norge. Kona tok det som var av verdi, og forsvant med en annen. Nesten 30 års bra ekteskap var over.
Da bestemte jeg meg for, å forlate den verden jeg kjente og starte fra 0 igjen. Tilfeldighetene ville det slik, at det var her i Petchabun jeg skulle bygge opp ett nytt "liv". Det har jeg klart å gjøre, og er takknemlig for min kones støtte hele veien. Det siste jeg eide i Norge, var en leilighet. Solgte den for ca. 2,5 år siden. Kona ville ikke ha pengene, for de mente hun tilhørte mine norske barn. Men vi har en sønn sammen, så pengene ble delt på mine tre barn. ALLE farangkoner er ikke pengegriske! Kona mente vi hadde ALT vi trengte, og det å gi falt henne lett for hjertet.Siden jeg opplevde fattigdom i Norge, klarte jeg med skoler og hardt arbeide å få det bra. Kan man med skoler og lærdom få ett bra liv i Norge, da må det gå an å gjøre det i Thailand også. Vi er tross alt "bare" vanlige mennesker. Nok en gang skal jeg sloss for andres fremtid. Jeg klarte det i Norge, og jeg tror på det samme her.
Mange ting har forbauset meg, ikke minst thaienes måte å være ærbødige på. På gårdsplassen til alle landsbysjefer, står det stolper med høytalere på. Hver morgen kommer nyhetene om markedene og det daglige livet i landsbyene. Det samme fra alle templene. De messer og maner om forståelse, og være gode mot mor og far. De skal følge buddhas leveregler, og ikke hige efter rikdom. Det samme sier regjeringene som har sittet, og alle som har makt og posisjon. Pussig at de som er rike, ALLTID skal be de fattige om å vise moderasjon og ikke være griske. Vel mange av disse høytalerene, som formaner folk om alt mulig har formet folket. På mange måter har det "hjulpet" på, å holde det fattige på sin "rette" plass. Ikke bare i Petchabun, men i HELE Thailand, så er rikdom og penger viktigere enn noe annet. Thaiene bøyer seg for pengenes makt. Jeg snakker med lærere og fattige landarbeidere rundt meg. Folk som har det litt bedre, og har litt mer land enn andre. Jeg spurte flere risbønder jeg møtte på skolen, om de synes de var "viktige" og stolte over det de gjorde. Svaret var NEI. Vi har da ikke noen verken makt eller noe å være stolte av. Vi dyrker jo bare ris, og er på bunn av samfunnsstigen. Vi kan jo ikke noe heller. Da kom sosialisten frem i meg igjen. Sa at da skulle jeg fortelle dem, at det var de som var de viktigste i Thailand. Ris er jo nærmest SENTRUM, av thaienes og andre asiaters liv. Jeg spurte hva som ville skje hvis de ikke dyrket ris. Den viktigste matsorten i hele verden. Dere er "nerven" i livet sa jeg. Uten dere så ville verden sulte, og folk få stor nød.
Mat er det viktigste i livet for å overleve for alle mennesker i HELE verden. Takket være dere så har verden det godt. VI MÅ HA MAT! De ble litt paffe, men måtte innrømme jeg hadde rett. Tenk hvis alle risbønder, KUN avlet til eget bruk. De hadde overlevet greit, men hva med resten av landet? Thailand er verdens største eksportør av ris. Verden er 100% avhengig av disse fattige "uviktige" risbøndene. De sitter på en makt de selv ikke er klar over.
Så laget jeg en liten ligning om livet for dem. Rektor som jeg kjenner, hadde stoppet opp og lyttet. Jeg fortalde dem en enkel ligning. Se på Thailand deres kjære land, som ett enkelt innelukket samfunn. Se på ett samfunnet som ei klokke. I en klokke er det store "viktige" tannhjul. Det er og mange bittesmå "uviktige" tannhjul. De store tannhjulene, er som de rike og de som styrer alt. De nesten usynlige "uviktige" tannhjulene, det er dere bønder og andre landarbeidere. Ta det aller minste tannhjulet ut av klokka, og klokka vil stoppe. Slik er verden og Thailand også. Uten dere risbønder, så vil mange mennesker dø av sult. Og dere sier dere ikke har noe å være stolte av????? Det var en litt forundret gjeng, som kjørte hjem med sine barn fra skolen. Rektor kom bort til meg, og la hånden på skulderen min. Arild. Er ALLE nordmenn like stolte og kloke. Jeg er stolt sa jeg, men ikke klok. Men jeg vet at alle mennesker har livets rett, og verden trenger oss alle. Derfor respekterer jeg de fattige risbønder og andre, som gjør slik at familien og jeg er mette hver dag.
Jeg har opplevd å være fattig selv. Jeg har mange ganger, stått på "terskelen" til døden. Totalt så har jeg 18 år, med forskjellige skoler og utdanning. "Ryggsekken" med lærdom, den har vært lett å bære. Har masse skoler, som jeg ikke trengte. Men det å lære, og være med å bygge ett samfunn var viktig for meg. Jeg er stolt av meg selv, og er fornøyd med mitt liv. Men jeg vil ALDRI si jeg er bedre enn andre. Vi har kun en hjerne og ett hjerte. Våre sanser og lemmer er like. Klimaet har formet oss forskjellig, og vi har hatt forskjellige forutsetninger. Jeg respekterer andre mennesker, og jeg respekterer meg selv. Det viktigste for meg resten av livet her i Petchabun, det er å hjelpe de andre i familien. Jeg har lært mye, av disse enkle og gode mennesker rundt meg. Men jeg har klart å lære dem forståelsen av, at lærdom og skolegang er veien ut av fattigdommen. Mange nordmenn jeg har møtt i Petchabun, ser på meg som en
IDIOT ! Vi har en ryddig og brukbar økonomi. Huset står selvfølgelig på kona. Bilen og motorsykelen vi betalte kontant, det står også på kona. Alle pengene vi sparer hver måned, de setter vi på min kone sin sparabankbok. Vi har en sønn sammen, og i alt tre gutter vi tar oss av. Jeg elsker dem alle sammen, og ikke minst elsker jeg mitt nye liv. Hvis du blir skilt sier alle nordmenn og faranger, da mister du alt du eier. Nei seier jeg jeg mister ingen ting, for det er kona som eier det. Ja men alle pengene i banken da? Hvor stor er ikke pengenes makt! Jeg er glad i livet, IKKE i penger. Blir jeg skilt, så har jeg min trygd/pensjon. Det er mer enn jeg klarer å bruke opp, på ett vanlig greit men bra liv. Den kan ingen thai ta fra meg. Jeg kan ikke mer enn å bli mett. Jeg lever og har det godt i Petchabun, og jeg ser de rundt meg har fått det bedre. Jeg håper bare ALLE barna i familien, får bra utdannelse og det er hva kona og jeg sparer for.
Det er lettere å gi enn å ta imot, selv her i en liten landsby i Petchabun.Tar med noen bilder, fra området rundt her jeg bor.
A.H.
Logg inn »
Registrer deg
DSC_0249.jpg 137,88K
228 Antall nedlastinger
Til toppen
+
=
=
