Gå til innhold

Foto

Mine tanker og livet i efter snart 11 år.

- - - - -

  • Vennligst logg inn for å svare
204 svar til dette emnet

#181
SomLak

SomLak

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 10 502 Innlegg:


PM er for de få (veldig få !)  utvalgte. Jeg deler ikke hva som helst med hvem som helst. De må gjøre seg fortjent til det. :)



#182
jing

jing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 20 064 Innlegg:

jeg prater ikke om døden, det gjør heller ikke min mor på 86, klager bare litt på gikta og gleder seg til blåbærene blir modne, men tenke kan vi vel alle, og hva er interesant for andre å høre om slikt, regner med også somlak har tenkt på døden en eller annen gang.



#183
SomLak

SomLak

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 10 502 Innlegg:

jeg prater ikke om døden, det gjør heller ikke min mor på 86, klager bare litt på gikta og gleder seg til blåbærene blir modne, men tenke kan vi vel alle, og hva er interesant for andre å høre om slikt, regner med også somlak har tenkt på døden en eller annen gang.

Blåbærsesongen ? Hos oss har vi allerede siden november gledet oss til sopp-sesongen. :)



#184
cortinaman

cortinaman

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 715 Innlegg:
Men først har vi høysesong for lårkort, en får glede seg over det en har nærmest. Sopp og blåbær kommer tidsnok likevel.


Sent using Tapatalk
--------------------------------------------
dark humour appreciation group
--------------------------------------------

#185
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:
Dæven her ble det mye selvgodhet helt ut av det blå. Godt Arild får litt å lese til kaffen sin når han våkner.
Redigert signatur

#186
SomLak

SomLak

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 10 502 Innlegg:

Men først har vi høysesong for lårkort, en får glede seg over det en har nærmest. Sopp og blåbær kommer tidsnok likevel.


Sent using Tapatalk

Nærmer seg nå. Og da gjelder det å ha pusset brillene. :)



#187
cortinaman

cortinaman

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 715 Innlegg:
Antidugg da, formoder man?


Sent using Tapatalk
--------------------------------------------
dark humour appreciation group
--------------------------------------------

#188
jing

jing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 20 064 Innlegg:

Dæven her ble det mye selvgodhet helt ut av det blå. Godt Arild får litt å lese til kaffen sin når han våkner.

hva er dine tanker om de siste 11 år?



#189
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:

hva er dine tanker om de siste 11 år?


At de neste 11 blir jævelig bra !!!!!!'
Redigert signatur

#190
jing

jing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 20 064 Innlegg:

At de neste 11 blir jævelig bra !!!!!!'

 

men da er du tettere opptil døden



#191
Phay

Phay

    Medlem

  • Medlemmer
  • 21 460 Innlegg:
Det er man hele livet igjennom. Døden er ikke noe hinder for å leve idag eller imorgen.
Redigert signatur

#192
jing

jing

    Medlem

  • Medlemmer
  • 20 064 Innlegg:

Det er man hele livet igjennom. Døden er ikke noe hinder for å leve idag eller imorgen.

 

Har da ikke tenkt i de baner, spurte om dine tanker om dine siste 11år, husker du?



#193
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

Å tenke for mye på det som har vært - og å grublisere over døden som en dag kommer - vel - det kommer det sjelden noe godt ut av. Det eneste jeg kommer på i farten, er at det kan gjøre en ydmyk nok, og takknemlig nok over livet, helsa og det å ha noen å være glad i - til at en griper dagen og gjør det beste en kan med den. For seg selv og sine nærmeste.

 

Så ikke fortap deg i dype tanker og svart kaffe - kom deg ut i garasjen, tren litt, gå på tur med bikkja, mal en vegg, fiks på kjøkkenskapet som slamrer... men fremfor alt del tiden og tankene over et godt måltid, snakk om fremtiden og kjenn på opplevelsen av det som skjer akkurat nå! I ens eget liv - men like så mye i livet til dem en holder av. Engasjer deg, ta del, og søk kunnskap om det som opptar guttene og "din runde blide".

 

Og det gjør du jo, selvsagt.

Lev nu - døden kommer tidsnok uansett.

 

Vel da har du nok missforstått meningen med hva jeg skrev, uten at det er noen kritikk.  For det er faktisk å legge fremtiden til rette, som er det vesentlige i innlegget og da for andre enn bare meg selv.  Vi skal aldri glemme de rundt oss.  Vel vi tenker alle forskjellig over de skrevne ord, det er ofte KUN den som skrev som vet meningen. ;-)  :smile:  ;-) 

 

Å tenke på det som har vært er historie, og gir mange aha som man lærer av.  Lærdom skal man ta med seg.  Døden grubler jeg IKKE over, men har så utrolig mye å gjøre NÅ mens jeg lever og FØR jeg dør.  Kultur mennesker og væremåter er noe som interesserer meg mye, og fortid og død er en STOR del av det som er så forskjellig i forskjellige kulturer.  Da er det ritualene når en dør, som er så utrolig anderledes i alle kulturer.  Noe man også kan lære av, og på grunn av det forstå folk i andre kulturer bedre.

 

Engasjere meg er faktisk det jeg gjør mest.  Først og fremst i dagen i dag, med tegnebrett og kaffekoppen ved siden av meg.  I alle barna i familien sin fremtid og skoler.  Tegne utkast og gjøre om hus og hjem.  Forbedring av jordbruket og livet fremover for alle i familien.  Så ENGASJERT er det som jeg er mest.  Men det hører med å sikre kone og barn, Før jeg forlater livet.  Det er å engasjere seg og hjelpe så andre ikke får problemer.

 

Hvorfor man ikke skal bekymre seg for døden, det er for det er det ENESTE vi vet med sikkerhet.  Det eneste vi vet når ett liv er født, er at det samme livet skal dø.  Ingen andre ting vet vi med større sikkerhet.  Så døden er det vi skal tenke minst på, for den er det mest naturlige når vi er født.

 

Døden er det mest naturlige å sikre når vi er født den kommer av seg selv, men vi har så mye å gjøre FØR livet er over.  Vel for de som ikke dør i barsel og andre uhell.

 

A.H.



#194
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

Dæven her ble det mye selvgodhet helt ut av det blå. Godt Arild får litt å lese til kaffen sin når han våkner.

 

Du sier noe Phay.  Men svar har man som regel.  Ps.  Kaffen var faktisk like god i dag. :smile:   Tegnesakene er klare sammen med kaffen som vanlig, og siste utkast for neste års bygging er i siste fase.  :smile: 

 

A.H.



#195
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

*
Populær

Noen ganger synes jeg tia bare raser av gårde.  Jeg hadde en hyggelig fest sammen med 35 av mine barndomsvenner i fjor i Oslo, for det var 65 år siden vi flyttet inn i pene nye leiligheter i Oslo 1950.  Husker 50 åre som gode år, men det skjedde mye bak lukkede dører den gangen.  Ting som ikke naboene vegg i vegg og over gangen viste, ikke fortalte vi barn som ble slått til blods noe heller.  Dette tilhørte privatlivet.  Å være venn og bo sammen med en uteligger i mange år, ga livet andre perspektiver som jeg har skrevet om i denne tråden.  Festen blant 35 barndomsvenner var kjempehyggelig, og samtidig feste sammen med tre av mine venners mødre.  

 

Men jeg hadde og ett MEGET viktig ærend til, og det var jo det aller aller viktigste.  Være nesten tre uker sammen med min venn, som sakte og sikkert blir svakere av ALS.  To gamle venner og kollegaer gjennom 40 år, vi hadde mye å snakke sammen om.  Jeg MÅTTE være sammen med han mens han enda lever og da i Olslo, og være korrekt og sende en pen bårebukett har for meg ingen verdi.  Gi meg blomster mens jeg lever er noe jeg tenker mer på, for de "blomstene" ser våre venner og vi pleier dem sammen.

 

Det var enda ett slags"jubileum" i fjor.  Det merkelige vennskapet mellom en liten gutt og en uteligger kalt Sneipen, det varte fra 1952 til 1956.  Da døde min venn Sneipen ett godt menneske jeg overnattet i en hule sammen med.  Redd og flyktet fra en voldelig far, og fant vennskap med en uteligger som hadde "meldt seg ut" av samfunnet.  Jeg fant hulen som er ganske bortgjemt, og sengeplassen og bålplassen var som for 50 år siden.  Alt hadde fått være i fred i 50 år.  Men min ven Sneipen han fikk to buddhistiske kranser.  Min venn Sneipen ser de ikke.  Men jeg hadde lovet meg selv det, og komme tilbake 50 år etter han døde.

 

Denne tråden startet etter jeg hadde hatt ett godt liv sammen med min kone i nesten 11 år.  Nå er det snart 16 år siden vi traff hverandre.  Jeg traff en kvinne og hennes familie, som var meget fttige og hadde omtrent ikke skolegang.  Svigermor hadde ikke skolegang og er fremdeles analfabet.  Min kone hadde 4 års skolegang, da kunne hun lese og skrive og måtte ut å tjene penger.  Min kones far døde etter ett år med kreft, og alt de eide ble solgt for han ikke skulle dø i smerter.  Han døde i fred og uten smerter, og hans siste ord var til sin datter min kone.  Jeg vil at du min datter lukker mine øyne, og at du tar vare på din mor og dine søsken.  Det ble slik.

 

Min kone hadde ikke noe lett liv etter faren døde.  Slet og fikk skader som nærmest en ungjente.  Så utrolig anderledes enn vårt liv i Norge, vi har det offentlige som tar vare på oss og de som av sykdom må "gi opp".  Har ikke thaiene familie som hjelper dem., så er de mange templene Thailand sitt svar på sosialkontorer og offentlig hjelp i Norge.

 

Det er noe som stemmer med tittelen:  Mine tanker og livet etter snart 11 år.  

 

Vi fikk en sønn sammen for snart 11 år siden, og ett "nytt liv" startet og vårt hus var også ferdig.  Husker min kona sa etter noen gode trygge år sammen:  Arild ma thi ni noy, phom mi thi båk khon.  Arild kom hit litt, jeg har noe å si deg.  En myk og takknemlig kvinne hadde noe å fortelle.  Ett ønske.  Hun snakket rolig og på sin myke måte.  Arild du har gitt meg og familien ett nytt og tryggere liv.  Mine to gutter kan gå på skolen og få god utdannelse, og mor er trygg og har det godt.  Dette kunne vi ikke tenke på uten deg.  Du traff meg etter jeg forlot en mann, som hadde skaffet seg ny yngre og mye penere kone.  Jeg tok som du vet min eneste sønn med meg, men viste ikke at jeg var gravid og kun den første måneden.  Du har tatt vare på den gutten jeg bar på fra han ble født, omtrent som det skulle være din egen ekte sønn.  Du reiste ikke fra meg, selv om jeg ikke fortalte jeg var gravid.  Jeg fikk beskjed at jeg ikke kunne få flere barn.  Men når jeg så din kjærlighet til mine gutter, så håpet jeg å få ett barn som er vårt.  Jeg har fått behandling av leger og vitaminer ett år nå, og legene mener jeg kan få ett barn igjen.  

 

Du har gitt meg mine barn og familien ett trygt og bedre liv, men vi eller jeg har ikke gitt deg noe til bake. Jo kunne jeg si.  Du har gitt deg selv, og det er mer enn nok.  Arild kjære det har du også gitt deg selv til meg, samt gitt syv mennesker ett så mye tryggere liv og bedre fremtid.  Jeg har snakket masse med mor, og vi er ganske enige.  Jeg vil "gi deg" ett barn.......  Husker jeg ble litt stille og sa:  Jeg er gammel nå og hva om jeg dør tidlig.  Da har ikke du og vårt barn en far.  På sin myke og gode måte så hun på meg og sa:  Får vi ett barn og du forlater oss, så ser jeg deg hver dag i vårt barn sine øyne.  Da vil du aldri forlate oss helt, og hele familien hjelper og tar seg av vårt barn.  Slik ble det. og en liten gutt med nick name Owen ble født i september 2005.  Vårt nye hus var nesten ferdig, var bare 1 etasje igjen å fullvøre.  Men bologrommene var ferdige, og en lykkelig familie flyttet inn i ett nytt hus.  Det er snart 11 år siden, og da passer trådens tittel også i dag.

 

For dem som kjenner min bakgrunn, så skulle jeg ikke leve opp på grunn av sykdom.  Men sta som jeg var så har jeg vokst opp.  Jeg mistet alt jeg eide i Norge, og da var jeg godt over 50 år.  Flyttet fra Norge til Thailand, og mistet alt en gang til, for alt jeg sendte fra Norge ble stjålet av korrupte thaier.  Da var ALT borte.  Ikke noen bilder fra mor og far sitt liv.  Alle bilder, bøker og annet fra min barndom og liv i Norge var borte.  Når jeg flyttet sammen med min kone og var 56 år gammel, da startet jeg igjen livet på nytt.  For tredje gang, og andre gang i Thailand.  Med meg som ballast var en slitt koffert med mine klær, noen tusen baht i ei svett hånd.  Samt en pensjon som skulle komme neste uke.

 

Vel jeg eide halvparten av en leilighet i Oslo, som min stefar fikk bo i til han døde.  Når han døde fortalte jeg min kone, at vi hadde en del penger ved salg av en leilighet sentralt i Oslo.  Jeg fortalte min kone det, når jeg fikk brev fra advokaten i Norge.  Jeg spurte min kone hva vi skulle gjøre med pengene.  Igjen så hun på meg på samme måte, som når hun sa hun ville vi skulle ha barn sammen.  Arild............  Disse pengene tilhører dine norske barn, det ville nok vær din mor sitt ønske.  Vi har alt vi trenger.  Det ble som hun ønsket.  Men vår sønn er også min mor sitt barnebarn, så pengene ble delt likt mllom mine tre barn.

 

Det er snart 11 år siden vår "lille" gutt Owen ble født, og da ble også ett samliv født "på nytt".

 

Masse har skjedd i livet, og i dag har jeg målt opp og tegnet inn ny garasje og sala.  Hva er egentlig det å være gammel?  Hm.  Det må være å sette seg ned og gi opp.  Det har jeg ikke tid til, jeg har så UTROLIG mye å gjøre i årene som kommer.

 

Jeg kan ikke hjelpe andre enn min familie til ett godt liv.  For vi må selv skape den "veien" vi skal gå livet ut.  Men en ting kan jeg si:  Når ett menneske er lengst nede i "kjelleren", da går trappa kun en vei.  Oppover.  Gi aldri opp og tro at livet ligger foran oss, ha klokketro på dette og sats på det.  For mulighetene det har vi alle.

 

Mine tanker i dag har bakgrunn i en trist hendelse.  En god venn i Thailand sin sønn døde i år, og han var enda ikke 14 år gammel.  Denne måneden er det 100 dager siden han døde, og minnestund over den lille gutten som døde så alt for tidlig.  Jeg har kun mistet alt av hus og penger.  Min venn mistet sin sønn, ett barn noe som er det viktigste av alt for oss.  Ett live kan vi ikke gjenopprette og bygge på nytt, det er borte for all tid.

 

Men til slutt i tanker 11 år bakover.  Takk til en god kvinne og kone.  En god kvinne som ga meg noe verdifullt, ett nytt liv for snart 11 år siden.  En glad gutt som har daglignavnet Owen.  Troen på livet og fremtiden skal ingen ta fra oss, og vi planlegger, tegner og tenker på fremtiden sammen min kone og tre gutter.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)



#196
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

Noen tanker rundt nye lover og forandringer som kanskje vil snu livet på hodet, for nordmenn sine koner som er bosatt i Thailand.  Mye har skjedd på de 16 årene min kone og jeg har levd sammen.

 

Enkepensjon for thailandske kvinner og kvinner i andre asiatiske land, ser ut for å stå for fall noe som er naturlig.  Norge kan ikke pøse ut penger over hele verden, for golddigger i Thailand og andre land i verden finnes det mange av.  Nordmenn som treffer og gifter seg med thaier og bor i Thailand, de kvinnene har ikke løftet en finger for Norge.  Slik tenker naturlig nok nordmenn som arbeider og betaler skatt i Norge.  Det er vel mange av dem som bare gifter seg med nordmenn, for de ønsker at ett fremmed land skal forsørge dem.  Norge MÅ sette ned foten og slutte å sløse bort skattebetalerenes penger.  Kildeskatten var nummer 1.  Hustrutillegget for uføretrygdede var nummer 2.  Nå er det enkepensjonen som muligens kan bli nummer 3.  Nummer 4 blir nok at uføretrygdede ikke får flytte ut av Norge.  Alle disse tingene har bare øket voldsomt. etter verden ble "mindre" og flyreisene billigere og raskere.  Regjeringen må selvfølgelig sette ned foten, noe som både Danmark og Sverige har gjort.  Norge har nok med å takle innvandring nå, noe de er presset til av internasjonale lover å gjøre.  Krig er noe vi som ikke har opplevd det, noe vi ikke klarer å forstå hvilket helvete det er.  Men det koster enorme summer for Norge.  Desverre.  Men å hjelpe de som lider er tross alt viktigere, en å fore kvinner i land der de har det bra og lever i fred.

 

Men nordmenn i Thailand diskuterer dette så fillene flagrer rundt dem.

 

Utklipp fra Thailands Tidene:

 

 

 

Et regjeringsoppnevnt utvalg foreslår at etterlattepensjon ikke lenger skal gjelde livet ut, men kun i tre år, slik vi rapporterer på side 9 i denne utgaven. Dette vil kunne få store konsekvenser for mange thaier som er gift med nordmenn, spesielt i de ekteskapene hvor det er stor aldersforskjell.

 

Dette har vært et av livets lotterier for thailandske kvinner. Hvis de har vært gift mer enn fem år når den norske ektemannen dør er de sikret enkepensjon livet ut. Hvis han dør før det har gått fem år får de som hovedregel ingen ting (med mindre de har barn sammen), eller i beste fall en liten overgangsstønad. Men det må være lov å si at dette har vært en temmelig gavmild ordning fra den norske stats side. Man tar imot thaier og andre utlendinger og garantere dem en solid pensjon av ubegrenset varighet. Sammenlign det med de som emigrerer til Thailand. De kan aldri regne med å få en eneste baht fra den staten.

 

 

Forslaget skal nå ut på høring, men vi antar at det blir vedtatt i en eller annen form, med overgangsordninger slik at folk ikke over natten får en stor nedgang i inntekten. Det norske samfunnet er ikke lenger det samme som da ordningen ble vedtatt, og enkepensjonen står nå som en særordning som ikke likner på andre ytelser som staten gir.

 

 

 

Foreløpig er dette bare ett forslag, men at det blir forandringer og nedskjæringer er nok ganske sikkert.  Det må ganske enkelt bli det, for en regjerings viktigste oppgave, det er å ta vare på nordmenn som bor i Norge.  Thaier og filippinere som bor i Norge og er norske statsborge blir ikke rørt av dette.  De kan selvfølgelig også i fremtiden ta med seg sin alderspensjon, og flytte hjem til landet som de ble født i.  Men uføretrygden den kan hende at nordmenn i framtia ikke kan ta med seg ut av landet.  Slik som det er i mange land i Europa.

 

I mange år har jeg vært i den tro, at enkepensjonen eller etterlattepensjonen ikke blir som den var.  Jeg har snakket mye med min kjære kone om dette siden rundt 2010, og hun har forstått at det kan komme nye lover og ganske store forandringer.

 

Jeg har tenkt mye på dette i mange år, og har da også gjort ting som kan sikre min kjære familie.  I mine tanker er det enkelt:  Det er jeg som skal prøve å hjelpe min kone og våre tre gutter, så de får en trygg og sikker økonomisk fremtid.  Dette er min forbannede plikt som ektemann og familiefar, dette kan jeg ikke klare å se er Norge sin oppgave !  

 

Hva kan jeg og hva har jeg gjort:  God utdannelse for alle guttene den er sikret og mange mange år i fremtiden.  Hva med min kjære blide runde sin fremtid?  Den kvinnen som har vært "sykepleier-helsesøster" når jeg har vært syk, hun har vært min beste støtte i 16 år.  Har jeg tenkt på min gode kone sin fremtid, hvis enkepensjonen bare blir i 3 åre eller en annen ny ordning?  Jo det har jeg og i mange år allerede.  Hva det er vil jeg ikke utdype her.

 

Jeg forstår Regjeringen som vil kutte ut "Snillismen", tidene de forandrer seg og Norge har sett toppen og Regjeringen har nok innsett dette.

 

Vi er vel alle glade i våre koner og familie, og synes det er trist at de nok ikke er like økonomisk trygt sikret i fremtiden.

 

A.H.



#197
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

*
Populær

Mye HAR forandret og mye Vil forandre seg i livet for oss nordmenn i Thailand.  Men mye er heldigvis som før og det som jeg anser som det viktigste.  Det er familielivet og hverdagene i Thailand.  Det er som det bestandig har vært, og min blide runde er den samme myke og vennlige personen som hun bestandig har vært.

 

Konas to gutter har blitt større, og det samme med vår felles sønn Owen.  Art eldstegutten er i militæret, og det ser ut som han utdanner seg vidre og blir der.  Slett ikke så dumt selv om jeg ikke er noen "militærelsker", men det er mange fagområder i hæren og inntekten er trygg og de får en bra pensjon.  Kommer man seg litt opp så får man og hus som hæren betaler.

 

Mellomste gutten Am går på Technical College og klarer seg bra, men noe skolelys er han ikke men det blir nok noen år til på skolen.  Han liker håndtverksyrket og da særlig møbel og innredningssnekker som konas bror er. Han er ofte med sin onkel og arbeider, og han er flink med hendene og gjør veldig pent arbeide.  Så kanskje han tar de to siste årene på Technical College, og da får han mesterbrev og har lov til å starte egen bedrift og ansette folk.  Blir ikke forbauset hvis han fortsetter liver som møbel og innredningssnekker, det er flere i familien som har dette yrket.

 

Owen minstemann har blitt 12,5 år, og har begynt på den siste delen av 9-årig Grunnskole.  Han har igjen de siste 3 årene på Grunnskolen, og liker å ha ekstraundervisning på lørdagene.  Så hva han interesserer seg for rent faglig, det vet han ikke i dag.  Men det kommer nok med årene.

 

Vi prater mye om framtia og guttenes fremtid, og håper de klarer seg på skoler og får en trygg fremtid.  Barna er tross alt det viktigste, og livet er det som min kone setter høyest.  Det gledrer så mange ting, og vise seg frem med nye biler som omtrent alle farangkoner her gjør har ingen interesse.  Men god mat familiesamhold er det viktigste, og det med liv og glade hunder rundt seg.  For skjelden har jeg sett noen som elsker hunder mer enn min blide runde.  Vasking og stelling av hunder er det hver dag.  Alt som har med liv å gjøre er viktig for kona, og at bilen fra 2005 ikke er like fin som naboenes nye biler har ingen verdi.  Men en ny men brukt større traktor var viktig, for risland har vi og mer land håper vi å få kjøpt.  Kona er bondedatter og det sitter i henne fremdeles, så land og landbruk det liker kona.

 

Men hverdagene og kosen med hunder, det er noe hun setter stor pris på.  Så med rene velstelte hunder som kona er så glad i, så hender det at senga er full av hunder og det er bare beina til kona som synes.

 

Myke fløyelsesmyke kvelder og livet sammen i vår krathom eller sala, det er en hyggelig avsluttning av en dag.  Med glade hunder svinsende rundt oss, og masse god mat og kanskje en iskald Leo til maten.

 

Med internett og 7-Eleven med ATM som fungerer bra, så har livet i landsbyen blitt mye mer moderne.  Internett hadde vi ikke her når jeg traff min kjære kone, og ingen hadde mobiltelefoner.  En familie hadde bil og en yrkesbil var det i landsbyen.  Sakte og sikkert kom først ett legekontor, og rett etter det en Internet Cafe med elendig og tregt nett.  Her satt mange thaijenter og chattet for å skaffe seg penger og farangkjærester.  Det gjorde at etterhvert så kom det en del faranger her, men ekteskapene holdt som regel i kort tid.  Da var det bare å skaffe seg en ny venn på landsbyens Internet Cafe.  Værre enn det var det ikke og nye faranger og blanke nye biler var det å se.  Internett er raskere og farangene kommer og raskere.  Vel og forsvinner raskt.

 

Når sola går ned og det fløyelsesmyke mørket senker seg, da sitter en godt sammensveiset familie sammen og koser seg.  I vår familie er samholdet og livet slik det var i 2001, men litt mer moderne er det her med nye hus og annet.  Så kveldene er de samme hver dag, og latter og glede med masse hunder og liv er det i vårt liv.  Det har gått 17,5 år siden kona og jeg traff hverandre.  Vi lever som før men tenker på framtia og hva landbruk kan bli i årene fremover.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)


Dette innlegget har blitt redigert av Arild Holtet: 31 juli 2018 - 09:01


#198
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

Jeg tenker tilbake til året 2001 da jeg traff min kone, og året 2005 da vi fikk vår sønn Owen. Når jeg traff kona så hadde ikke alle barna i familien sko.  Når det regnet og blåste, så måtte vi flytte møbler og elektriske tin til motsatte vegg.  I den tiden lærte jeg mer om livet enn alle årene før, og om livet som jeg før ikke ante eksisterte.  Jeg lærte og noe viktig:  Vi har alle noe å lære og lære bort.

 

I dag satt jeg å så på den gamle gode filmen Gategutter.  Den er fra 1949 men kun 5 år senere, så opplevde jeg livet på samme måte.  I 1958 så var jeg den lille Sofus som i filmen, som spurte å få arbeide og hjelpe til i ett lite blikkslagerfirma.  Jeg var like liten som Sofus med innhula kinn og "fuglebryst", på grunn av kraftig asthma.  Men som Sofus så var jeg IKKE stille og forsiktig, heller det motsatte.  Men hos blikkslagermesteren som også var ganske så tørst så var jeg stille i respekt.  Det er 60 år siden nå, og jeg var bare 13 år gammel.  Vi stjal og kokos på lastebilene fra brygga, som kom med kokos til Lilleborg Fabrikker like ved der jeg bodde.

 

Når jeg så denne filmen, så ble jeg på en merkelig måte satt til bake til min egen barndom og oppvekst.

 

 

A.H.


Dette innlegget har blitt redigert av Arild Holtet: 12 desember 2018 - 06:53


#199
Arild Holtet

Arild Holtet

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 23 553 Innlegg:

*
Populær

Tanker og tanker og tanker 21 år til bake i tid, året som gjorde jeg flyttet fra Norge, og ALDRI ville flytte til bake igjen.

 

Av og til så tar jeg frem en gammel avis.  Det er Aftenposten og datoen er  22 april 1997.  Jeg var ferdig med en rettsak mot korrupte vedlikeholdssjefer i Oslo Kommune.  I slutten av året 1989 så fikk Oslo Kommune beskjed om å rydde opp og slutte å ta i mot korrupsjon penger og gaver fra håndtværkere de ga arbeider til.  Vel de ble ryddet litt opp, men ingen av de korrupte vedlikeholds sjefer fikk sparken.  Men nye firmaer fikk arbeide, og firmaer med godt rykte både i dyktighet og ren linje uten “svarte flekker”.

 

Men de korrupte vedlikeholdssjefer var vant med de ekstra pengene, og de nye firmaene ble bedt om å ta ett møte på Oslo Kommune sitt kontor.  Jeg fikk masse arbeider og det kom godt med da det var nedgangstider i byggebransjen i Oslo.  Arbeider ble ferdige og nye jobber kom.  Men fakturaene de ble IKKE betalt.  Jeg fikk ett møte med en av sjefene, og da fikk jeg beskjed at “noe” manglet.  De forventet penger eller at jeg var med på å kjøpe ting de drev med, derav travhester som som de hadde i ett “sameie”.  Men hvordan skulle vi småfirmaer ha penger til dette?  Vel den saken var så enkel så enkel.  Vi skulle bare skrive faktura på jobber som ikke ble gjort.  Lage falske materialkostnader og timelister på de ansatte.  De fakturaene skrev en vedlikeholdssjef under, og skrev vaktmester ikke til sted.  Da garanterte vedlikeholdssjefer for, at dette var jobber som var gjort og de godkjente og ville bli sendt til betaling.

 

Vel jeg synes ikke dette var riktig og vegret meg, men jeg fikk mer arbeide.  Til slutt så dreide det seg om masse arbeider som var gjort, med mine ansatte meg selv og materialutgifter.  Jeg ba om ett nytt møte og fikk det.  Der fikk jeg klar beskjed om det “manglet noe”, gikk jeg med på det så ville fakturaene bli betalt.  Sta som jeg var så ble jeg forbannet og sa nei og gikk.

 

Vi gjorde ferdig større jobber som var påbegynt, og vaktmestrene på skolene kvitterte timelister og materialutgifter.  Da alle arbeidene var over så kontaktet jeg kontoret som tar seg av fakturaer og utbetalinger, men de hadde ikke sett noen fakturaer fra mitt firma.  Da ble jeg ganske rasende og ba om ett møte med vedlikeholdssjefene som hadde gitt meg arbeidene.  Nei de var dessverre på befaring og ute på jobb.  Dette gjentok seg gang på gang, men dessverre sjefene var ute på jobb eller i viktige møter.  Vel jeg så bilen til den ene forsvinne ut av garasjen etter møtet med regnskapskontoret.  De hadde fått beskjed at jeg kom, og forsvant.

 

Vel kontorer for moms, skatt og der jeg kjøpte materialer, de var da helt klart til stede.  Det hadde gått nærmere ett år, og de rentene, renters rente og straffegebyr mangedoblet  moms og skatt.  Veien til personlig konkurs var tung.

 

Jeg prøvde å få hjelp, men ingen advokater ville ta saken.  Da sendte jeg saken til Oslo Rådhus, og de lovet på tro og ære å rydde opp i dette.  Saken fikk førsteprioritet og ble det de kalte en hastesak.  Vel jeg maste og maste, men fikk beskjed at saken var under arbeide.  Det tok 1 år og 3 måneder og da fikk jeg svar.  Avslag.  Saken var fra den startet da 3 år og 3 måneder gammel, og alle advokater sa at saken var for gammel.

 

Mitt laug sin advokat og lauget sa at jeg nok bare måtte gi opp, for en sak var for gammel etter 3 år.  Vel gi opp er ikke det jeg er kjent mest for, og til slutt så fikk jeg tak i Edmund Asbøll og han tok saken.  Vel årene hadde gått men det ble rettsak.  Oslo Kommune sin advokat kjørte KUN på en ting:  Saken er foreldet for det var mange år siden jeg skrev til kommunen, og sa jeg var utslitt ville ta saken i retten.  Som Oslo Kommune sin advokat sa:  Mulig at Hr. Holtet har rett, men saken er foreldet i forhold til brevet han har sendt Oslo Kommune.  Jeg VAR utslitt og psykisk syk og langt nede.  Vi VANT saken.  Som min advokat Edmund Asbøll sa:  Hr. Holtet kan ikke si at hans sykdomsbilde ble som det ble, det kom senere fra lege og psykolog og det er DETTE tidspunktet som gjelder.  De legepapirene var under 3 år, og vi vant saken.

 

Men jeg var så langt nede og utslitt, så moms, skatt, arbeidsgiveravgift, bank materialer og annet hadde mangedoblet seg.  Jeg vant saken men ble slått privat konkurs.  De fem vedlikeholdssjefene fikk “sparken” kunne Oslo Kommune fortelle avisene.  Vel de fikk uførepensjon da de alle var utslitt etter ekstremt krevende og tungt arbeide.  Utslitt av å slette sine spor var nok sannheten.  Men de var ute av Oslo Kommune, med full lønn som seg hør og bør for det å ha den røde partiboka i “baklomma” det gir resultater.  Forøvrig politiske venner av saksbehandlerne i Oslo Rådhus.

 

Da opplevde jeg noe nytt.  Vi anket saken opp til høyere rett, for å få en riktig erstatning ikke bare de lusne 400.000,- kronene som var alt for lite.  Men med to personlige konkurser så sier loven:  Da er det opp til bobestyrer å ta saken opp i neste og høyere rett.  Jeg viste ikke om denne paragrafen, men Oslo Kommune de var klar over den.  De ga raskt bobestyrer forslag om forslag med å øke erstatningen med 1,5 millioner til.  Bobestyrer godtok dette.  Jeg prøvde å starte opp igjen for karantene for konkursen fikk jeg ikke.  Men det var vel det dummeste jeg gjorde, for jeg var ikke psykisk i stand til å følge opp ett firma.  

 

Jeg falt og ned fra tak to ganger, og mistet verktøy ned i gata den siste tiden jeg arbeidet.  Psykisk og fysisk utslitt, og DA min nektet min meg å arbeide.  En uke etter hadde jeg uførepensjon, noe jeg ikke var stolt av og så på som ubrukelighetspensjon.  En personlig konkurs ble det, og jeg skulle nok heller tatt i mot uføretrygd som min lege sa første gangen.   Ett arbeidsliv var over etter nesten 40 år.  Alt jeg hadde hatt i livet ble borte, men jeg slapp å betale diverse skattekontorer etc.  For alle hadde fått det jeg skylte pluss litt rente, pengene som Oslo kommune kom med forslag til dekket det.  Men hus og hjem og alt annet var borte for godt.  Jeg var på en måte en “fri” mann, men totalt utslitt på alle måter.  Jeg fikk mye ros av de største avisene i Norge, og fikk månedens rose av Dine Penger for jeg ikke bøyde meg og var ærlig.  Mye ros fra mange og kjendis ble jeg, men ærlighet hadde kostet.

 

Det ble for mye for min kone, som ikke klarte mer og fanten ny mann etter nesten 30 års ekteskap.  Jeg forsto henne så godt, og jeg tok et “hvileår” og bodde på ett lite småbruk langt inne i en skog.  Jeg fikk en brevvenn i Thailand, som var nabo til foreldrene til en thai og hennes mann som var mine venner.  Jeg besøkte denne kvinnen som var sykepleier, og etter flere turer til Thailand ble vi gift.

 

Jeg var selvfølgelig skuffet på så mange måter, og “meldte meg ut av Norge”.  Meldte meg ut skattemessig og ville ikke ha trygdeavtale.  Alt fra Norge skulle slettes, og familie det hadde jeg dessverre ikke mer.  Slik ble det og ett nytt liv startet i ett land jeg viste lite om.

 

Det er rart å ta frem en gammel litt krøllete slitt avis, og tenke nesten 22 år til bake.  En krøllete avis som for meg inneholder mer en ordene som er skrevet i den, og det føles rart å se avisen og tenke til bake.

 

A.H.

Vedlagt(e) fil(er)


Dette innlegget har blitt redigert av Arild Holtet: 15 desember 2018 - 13:22


#200
stigar

stigar

    Registrert Medlem

  • Medlemmer
  • 1 477 Innlegg:
du har hatt et liv med både oppturer å nedturer..slik er livet..takk for at du deler dette med oss
barang labø(khmer)





Også merket med et eller flere av disse nøkkelordene: Thailand

0 bruker(e) leser dette emnet

0 medlemmer, 0 gjester, 0 anonyme brukere