Siden vi nå hadde bestemt oss for å bli 1 uke ekstra i LA, ville vi finne ett bosted for hele uka. Nå var det slutt på 1 dag her, 2 dager der osv. Barna og ikke minst vi voksne trengte ett sted å “høre til” uten å måtte pakke inn og ut av sekkene hver dag . Etter en rask tur innom homeaway.com fant vi en leilighet til leie i West Hollywood som vi reiste og sjekket ut.

Her er leiligheten "vår. Vi bodde i 2. etasje til venstre. En stille og rolig gate.

Leiligheten var stor og med 2 soverom. Den tilhører faktisk en Hollywood-skuespiller som heter Joshua Feinman. Dette syntes Andreas var veldig kult,- at vi skulle bo i leiligheten til en “ekte” skuespiller (som han sier). Joshua Feinman…. har vært med i flere filmer som blant annet : Transformers, Men of honor, Without a trace og Dead air.

Linnea tegner. Hun er glad og fornøyd hjemme i leiligheten.

Og så var skoleferien over........Godt å få kommet igang igjen!

Det å komme inn i en så stor og bra utstyrt leilighet var som en drøm. Andreas hadde ett soverom med skrivepult hvor han kunne begynne med skolearbeidet, for nå var ”skoleferien”over. Det var godt å komme skikkelig i gang igjen med både norsk og matte. I tillegg var det flere store bokhyller både i stua og på soverommene med bøker,så det var som ett skattekammer. Her var det bøker om det meste, t.o.m. barnebøker, og vi fant hele tiden noen nye “skatter” å lese/kikke i. Linnea storkoste seg, for det var flere rom i leiligheten, og hun inviterte stadig til å ha gjemmeleken :-) Nå kunne vi senke skuldrene og bare ta dagene som de kom. 

Her er vi på en 5-felts vei og trafikken glir fint.

Trikken på det populære kjøpesenteret "The Grove"

Det velkjente klokketårnet på Farmers Marked.

Nå kunne vi kjøre på supermarkedet og handle mat. Fylle opp kjøleskapet og lage gode frokoster, gå turer, vaske klær, lese, se på tv/film og bare leve ett avslappet “LA-liv” . Innimellom tok vi bilen og kjørte til forskjellige kjøpesentere. Det blir ikke særlig med shopping på oss siden vi reiser med ryggsekker og har lite plass, men det er nå uansett kjekt å bare “se seg om”. Kjøpesenteret “The Grove” som ligger rett ved West Hollywood er ett  flott utendørs kjøpesenter med gater uten trafikk. Her er det en koselig park med dammer og små fossefall. Det kjører en fin og gammeldags trikk sakte gjennom gatene og du  kan “hoppe av og på” når du ønsker. For filminteresserte kan vi nevne at her er det også kino, med “bare” 14 saler. Det populære Farmers Marked ligger her. Her har LA ère i flere ti-år møttes for å spise og drikke, og hygge seg sammen. Det er som et marked med boder tett i tett, og her er det et helt enormt utvalg i forskjellige typer mat og drikke, og det er stappfullt med mennesker. Kan nesten sammenlignes litt med den årlige “Gladmat-festivalen” i Stavanger, bortsett fra at her er det åpent hver dag.

Linnea leker med de andre barna og storkoser seg.

Dette er bare sååå kult. -Se nå pappa......

Los Angeles har mange forskjellige typer parker, og de måtte vi jo benytte oss av mens vi  var i byen.  Andreas elsker jo å skate, og vi søkte en del på internett, og fant en skatepark i Santa Monica som også hadde lekeplass (med tanke på Linnea). Vi fulgte GPS`en og kjørte mot parken uten at vi på forhånd hadde fortalt Andreas hvor vi skulle. Ville bare overraske ham. Han satt i baksetet og spilte på DS`en som han pleier når vi er ute og kjører. Vet ikke om han har en innebygget skate- radar, men ut av intet så ropte han: “skateplass” :-) Han fikk det så travelt at vi ikke fikk parkert bilen skikkelig før han var ute av den og på vei mot skateparken. Linnea så lekeplassen og ropte “min…min…min” (det roper hun når det er noe hun vil) ,og hadde det like travelt med å komme seg ut av bilstolen. Er utrolig godt å se når barna blir så glade. Vi ble der i mange timer, og ungene koste seg. Andreas var gjennomvått i svette av all skatingen, og trøtt i både armer og bein, men hadde fremdeles ikke lyst til å reise hjem til leiligheten da vi måtte gå. Linnea følte nok det samme, for hun var som en sol hele dagen, og lekte med alle de andre barna. Vi måtte love dem at vi skulle reise dit igjen, så 2 dager senere gjentok vi sukseen. Da tok vi med teppe, mat og masse drikke, og “slo oss ned “ hele dagen.

Vi kjørte også gjennom "Downtown LA"

Hvem var du sa du? Marilyn Monroe?...ikke kødd Eks. på dårlig kopi.

Vi var bl. annet på Hollywood Wax Museum og Hollywood Guinnes Rekord Museum  som ligger på Hollywood blv. Andreas er opptatt av alt som har med rekorder å gjøre. Og da vi fikk høre at en kunne kjøpe biletter til begge musèene og få avslag i prisen, så var den saken grei. Linnea ble veldig fasinert på wax-musèet av ett epletre med store øyne som beveget seg (fra trollmannen fra OZ). Vi måtte le litt for hun var egentlig redd treet, men samtidig klarte hun ikke å gå vekk fra det heller. Hun ville ikke ta på treet, men stå og se på det hele tiden. Vi fikk oss en god latter for vi hadde forventet oss noe ala “Madam Tussauds”, men her var det mange dårlige kopier av skuespillere og forskjellige karakterer. Vi måtte flere ganger se på navneskiltene for å se hvem det var de hadde prøvd å etterligne. Dette var skuffende. På Guinnes Rekord Museum var alle rekordene klistret på veggen, med litt figurer her og der. Det er mye kjekkere å lese/se i bøkene, men det er nå vår oppfattning. I tillegg var det veldig lite og raskt å gå gjennom :-(  Styr unna!

Rodeo Drive ligger i velkjente Beverly Hills

Pass deg Andreas - Det er ett digert dyr over deg!!

Vi måtte ta oss en tur igjen i et litt saktere tempo til den kjente handlegata Rodeo Drive, for å se på “galskapen”. Og vi må si at den gata sannsynligvis er den kjedeligste handlegata vi noensinne har gått gjennom. Grunnen til det er at her er det bare flotte fasader og ikke så mye mer. Det var nesten tomt for mennesker i gaten da vi var der, og inne i butikkene var det svært få kunder å se. Det eneste vi så var butikkansatte som sto og gjespet og kikket ut etter potensielle kunder… Det er heller ingen spisesteder eller kafeer her. Kun klær,sko, smykker og klokker osv. I paralellgaten til Rodeo Drive var vi innom en kunstutstilling med temaet “Dinosaurer”. Denne utstillingen var fasinerende, og alle figurene var laget av papir og teip.

Graumans Chinese Theatre, trolig den mest besøkte attraksjonen på hele Hollywood blv.

Stilig. Harry Potters håndavtrykk.

Hey, Bruce Willis. Noen som ser likheten? ...haha

Vi hadde også lyst til å se Graumans Chinese Theatre. Det er ofte her det er store filmpremierer med rød løper og tusenvis av fans. Utenfor inngangen er det mange kjente fot- og håndavtrykk, og vi fant noen helter. Andreas litkte Harry Potter og Donald Duck, mens pappa fant avtrykket til Tom Hanks og Bruce Willis. Det var mye folk og alle tok bilder, innkludert oss J (Kenneth hadde noen dager i forveien vært der og sett filmen The Sorcerer`s Apprentice med Nicolas Cage…bra film.)  Når du går rundt i Hollywood  ser du mange forskjellige typer mennesker, og noen av dem bare må du snu deg to ganger for å se. Det satt bl.annet en hjemløs godt voksen dame på en benk, og foran seg hadde hun en vogn med en babydukke oppi. Hun snakket og snakket med dukken, og var tydelig midt i en samtale….Uff, det er ikke alle det går like bra med her i verden gitt…

Tony Hawk. Andreas sin største helt utenfor Madame Tussauds.

Det står også mange i gatene og underholder forbipasserende med både det ene og det andre, og det er morsomt å se på dårlige Elvis- kopier som synger for full hals med godt innarbeidede bevegelser i ekte Elvis- stil,  men som samtidig skaper en god stemning. Det er nok mange som har kommet hit med en stor drøm om å bli rike og berømte. For de fleste så blir det nok med drømmen, desverre.

Didum..didum...Jailhouse Rock. Elvis is still alive!!!

Her kjører vi mot "skiltet"

Etter våre første dager i LA og Las Vegas med litt forskjellige overnattingsteder kom vi oss som sagt til en skikkelig hjemmekoselig leilighet som ligger rett ved Walk of fame i Hollywood. På veien til leiligheten sov Linnea i bilen mens Andreas spilte DS. Akkurat da vi kom fram til huset hvor leiligheten var, våknet Linnea og pekte på huset hvor vi skulle bo og sa: “hus”, og da vi kom inn i leiligheten kikket hun rundt seg fra pappas fang og sa med glad stemme: “fiiint”. Andreas og Linnea likte tydeligvis leiligheten, for de var raskt i full lek, og sprang rundt mens vi pakket ut. Det var godt å se at…. ungene koste seg og at de følte seg “hjemme”. Vi ble der resten av den dagen slik at ungene fikk slappet av, og vi fikk alle en liten pustepause Det tar på å være på “farten”.

Hei står vi ved bilen og leiligheten vi leide. Leiligheten var topp og bilen enda bedre.

Linnea sitter trygt i bæreselen på pappas rygg.

Kult å være så nær Hollywood skiltet. Tenk at hver bokstav er 18 meter høy.

Neste dag var det bare å sette seg i bilen og ta for seg av serverdighetene som Los Angeles har å tilby. Som vi har skrevet tidligere så er avstandene her enormt store, og det er nesten umulig å komme seg rundt uten bil. Det går busser og tog, men du må bytte ofte, og det kan fort gå halve dagen før du er fremme. Så bil anbefales!  Det å ha bil gjør det bare så mye enklere, og vi må innrømme at det er litt luksus, men det er noe vi nå har prioritert. Og husk å leie med GPS, for uten den er du på villspor ganske så raskt.

Vi kjørte rundt oppi Hollywood-åsen, og etter litt fant vi en park helt oppe i fjellet ved Hollywood- skiltet. Vi fikk tatt noen flotte bilder på ganske nært hold. Fantastisk å være så nært, og når vi snudde oss andre veien  hadde vi utsikt over hele Los Angeles. Reiste så ned til Walk of fame og fikk med oss noen kilometer av den før vi spise middag. Fant helt tilfeldig en italiensk restaurant som heter” Miceli`s”. Utenfor så den kjedelig ut, men vi stakk nå hodene inn for å se oss om, og snakk om overraskelse når vi kom inn. Her var det helt fantastisk med ett lokale over flere nivåer som var så gammeldags italiensk/Hollywood-aktig som det går ann. Og levende musikk fra en som spilte på klaver, og en annen som sang kjente sanger fra gamle filmer. Fant ut i ettertid at det er Hollywoods eldste italienske restaurant (fra slutten av 1940-årene, og den er fremdeles i drift av familien som startet den), og den er vistnok veldig populær. Kun kort tid etter at vi hadde bestillt maten var resturanten full, og med ventekø utenfor. Det skjønner vi i godt,  for maten var helt utrolig god, og servicen var i toppklasse, (og hvitløksbrødene til forretten smeltet på tunga). Helt topp og ikke minst underholdende, og kostet ikke mer enn 53$ som er ca. 320 kr for 4 personer.

Pariser hjulet på den berømte Santa Monica Pier`en

Andreas og pappa i solnedgangen på Santa Monica Beach

Ellers har vi vært på Santa Monica pieren (Pacific Park) og kost oss i solnedgangen. Der var det mye folk!  Det blir kjølig på kveldene i LA (13-14 C) og det merkes godt i forhold til temperaturen i Mexico, så da var det jo godt at de solgte varm sjokolade der….mmm. Så fikk vi følelsen igjen i fingrene :-) Alt i alt så kan det vel sies at hele piren egentlig er en liten fornøyelsespark/tivoli, hverken mer eller mindre, og gratis inngang.  

Linnea og mamma går på berømte "Walk Of Fame" før vi skal på busstur.

Noen som kjenner igjen denne bygningen fra sluttscenen i Pretty Woman?

Vi har også vært på en guidet tur med åpen minibuss som tok oss gjennom Hollywood og filmhistorien. Turen var en skikkelige “Speedy Gonzales” tur, for vi kjørte gjennom den ene gaten etter den andre opp i Beverly Hills mens guiden fortalte at: der har han bodd, der bor hun, der bor de, der skjedde det, der døde han,osv osv osv……… Og skulle du ta bilder måtte du være veldig kjapp for du hadde “1,2 sekund” på å ta bildet i fart, og brukte du 2 sekund så var det for sent, for da ga sjåføren gass, og kjørte videre. Ellers fikk vi se diverse bygninger der de hadde filmet scener fra kjente filmer. Rodeo Drive ble unnagjort på 45 sekund…hehe….helt på trynet! Vi har i ettertid kjørt og gått på egen hånd og brukt tiden vi trengte. Vi følte at vi fikk mye mer utbytte av å gjøre dette på egen hånd.

Her går Andreas og "Lillevik-guttene" på Walk Of Fame, etter en koselig middag.

Vi har hatt kontakt via mail med familien Lillevik som også reiser rundt jorden, og ble enige om å møtes for en middag i Hollywood siden vi var der “samtidig”. De er en utrolig hyggelig familie som har tre gutter på 5, 9 og 12 år. Andreas gledet seg masse til å treffe dem, og både barna og vi voksne fikk fort god kontakt. Vi spiste og koste oss på resturant, og snakket om reisene våre og timene gikk så alt for fort. Vi så at dette gjorde veldig godt for Andreas, og vi avtalte derfor å reise neste dag til hotellet hvor familien Lillevik bodde slik at vi kunne få være sammen med dem en dag ekstra.

Noen som kjenner igjen denne karen?

Proffesjonelt isdans show med Snoopy and friends.

Mens vi var her besøkte vi Californias første fornøyelsespark som heter Knott`s Berry Farm (Knøttene). Det var bare helt på sparket at vi bestemte oss for å gå dit, så vi hadde ikke noen store forventninger til parken, men når vi kom innenfor portene så åpnet det seg en familiepark uten like. Parken er ikke stor i fysisk størrelse, men alt ligger tett i tett og det er noe å prøve overalt. Parken hadde noe for alle aldersgrupper, og for de aller minste var det ett stort område med mange forskjellige karuseller og lignende. Diverse show var der også. Linnea og mamma var på et isdansshow som heter:  “Snoopy on ice”. Kjempegøy, og med proffesjonelle isdansere. Parken er veldig oversiktelig og enkel å finne frem i. Andreas og pappa prøvde en hel haug med forskjellige karuseller og berg og dalbaner. Mamma ”måtte” også prøve seg på et par, men ble som vanlig fort kvalm he..he.. Her er det åpent helt til klokken 22  ,og vi ble der til de stengte, for hotellet vårt lå rett over gata.

Lunsj må man ha, og hva er vel bedre enn burgere og milkshake på en 50-talls kafe?

Her henger Andreas høyt i dissene. Denne var så kul at han tok den 4 ganger...hehe

Her koooooser Linnea seg på hesteryggen....mer...mer...mer......

Dagen etterpå koste Andreas og Lillevik guttene seg i bassenget og timene gikk fort, og det var på tide å takke for oss og reise tilbake til Hollywood. Planen var å reise til Samoa 2 dagere senere, men vi følte oss rett og slett ikke ferdige med LA. Byen har så inderlig mye å by på, og det var så mye vi ikke hadde fått tid til å se eller oppleve. I siste liten bestemte vi oss rett og slett  for å bli 1 uke ekstra, og etter noen telefoner via Skype så hadde vi forandret planene. Så da var det bare å sette fart mot Hollywood igjen og lete etter nytt bosted for den kommende uken

Slik er ørkenen mellom LA og Las Vegas. En opplevelse!

Tilbake i bilen, for den var vi veldig fornøyd med satte vi kursen mot motorveien og Las Vegas! Det ble noen nervøse rykninger her og der den første timen, for det er aller  første gang vi har vært på 10 og 12 felts motorveier!! Og det var biler overalt. Over oss, under oss , tusenvis uansett hvor du så  Etterhvert så ble vi faktisk vant til det, og merket oss at bilistene kjørte fint, og det ikke var så…. stressende som vi først trodde. Med god hjelp av GPS tok vi fatt på slettene mot Las Vegas, og turen var beregnet til ca. 5-6 timer. Alt i alt så var kjøreturen utrolig fin og vi lå og  “cruiset” i god fart på den ene endeløse sletten etter den andre. Ørkenen var glovarm, og det var kjekt å kjøre gjennom et så annerledes landskap. Det er rasteplasser med jevne mellomrom med toalett og automater hvor du kan kjøpe drikke og snacks. Vi stoppet ved en av dem, og merket godt  at vi var i en ørken for her var varmen helt ekstrem (over 40 C) , og så tørr luft… Timene gikk fort, og vi var fremme i Las Vegas før det ble kveld. Tok inn på Travellodge (motell-kjede) som ligger midt på “stripen”. Billig og sentralt og rommet var stort og ikke minst rent. Nå måtte vi ut å se hva Las Vegas hadde å tilby.

Her er "Travellodge" hvor vi bodde. Bare Kødder

I Las Vegas er alt stort, også smykkene!

Er det noe alle vet så er det at i Las Vegas der har de masse casinoer og enda flere blinkende lys. Og det kan vi bekrefte. For over alt hvor du ser så er det lys som blinker om casinoer og millioner av dollar som kan vinnes. Det å gå på “stripen” er en opplevelse i seg selv, for det ene hotellet er flottere enn det andre. Alt er tilrettelagt for at besøkende skal kose seg og bli fristet å bruke mest mulig $. Vi blir rett og slett satt ut av den enorme luksusen som finnes der, og da var det jo godt å vite at vi lå på Travellodge til 80$ natten hvor luksus var totalt fraværende. Men nå var det ikke bostedet vi var der for å oppleve, men atmosfæren og byen i seg selv, og det fikk vi virkelig. Vi vandret rundt og så på de flotte lysene, vannshowet på hotellet Bellagio (som virkelig anbefales), og diverse casinoer.

Ett utrolig fasinerende vannshow med "matchende" musikk.

"Byen som aldri sover", og det stemmer!

Det ble en sen og varm kveld med mye lyd og store inntrykk. Kenneth ville oppleve casino mens vi var her. Etter at Tina og ungene hadde lagt seg tok jeg med 100$ og tok turen ut på casino for å prøve “lykken”. Det var mange mennesker som spilte for mye penger ,og en ting jeg fort merket meg var at ingen vant noe særlig med penger. Det var stikk motsatt, for  de satset og satset men lykken uteble. Satte meg så ned og spilte litt selv, men pengene “rant” ikke inn i min lomme heller. Etter et par timer så ga jeg med med 12$ i tap, og vandret mot motellet fornøyd at tapet ikke ble større. Bare billig morro egentlig, men kjekt å ha opplevd.

Her er Andreas sitt "paradis". Helt i 100 og veldig svett

Dagen etter sjekket vi ut, for det var egentlig nok å være en kveld her for oss med barn. Vi satte kursen mot en skatepark  i Las Vegas slik at Andreas kunne få skate litt og slå seg løs, og han ble ikke skuffet. Skateparken var fantastisk med dype “pools”, og han skatet som besatt Linnea sov i bilen og mamma passet på, mens Andreas skatet og pappa knipset bilder. Vi ble der ikke for lenge, for det var opp mot 40 grader og det var veldig tørr luft og tungt å puste. Vannet i flaskene forsvant fortere enn fort, og det var en nytelse å sette seg inn i en kjølig  bil. Så var det bare å få fylt magen med deilig lunch på Subway, og fylle opp tanken på bilen før vi satte snuten mot LA. Turen gikk kjempefint, og i baksetet satt ungene og koste seg med tegnefilm på pc èn .Vi stoppet innom en by som heter Baker, og der fikk vi oss en utenom- jordisk opplevelse.- En butikk som heter “Alien Fresh Jerky” hvor de selger alt mellom himmel og jord som handler om romvesener. En turistfelle, men stilig alikevel og ungene koste seg masse der. Vi kjøpte oss is her og så fortsatte vi mot LA igjen.

Noen som kjenner familien i bilen? Det er noe kjent med dem.....eller?

Vi fikk parkere, noen som skjønner hvorfor?

Da vi kom tilbake til LA  måtte vi finne en plass å bo, men det viste seg igjen å være vanskelig. Vi kjørte og kjørte (heldigvis er ungene greie i bilen),  og endte til slutt opp på”Ocean Park Motell”. Så enkelt og koselig ut, og rommet var greit nok. Var en stund siden de hadde vasket skikkelig. Alt knirket på det rommet, sengene, gulvet, dørene…absolutt alt, så det var helt umulig å snike seg noen plass Vi kom oss nå i seng på en ny plass igjen, og fikk noen timer på puta. Dagen etter så vi at vi trengte sårt å finne ett bedre sted å bo for flere netter, og fikk leid en leilighet i Hollywood for de neste 3 dagene. Så da var det bare å sette seg i bilen og sette kursen mot Hollywood- skiltet. Les mer i neste blogg innlegg

Ja, det høres merkelig ut, men etter 19  år har jeg begynt å betrakte Filippinene som “mitt” land.

Og det skjærer meg i hjertet å være vitne til den store urett som begås mot befolkningen her.

Ikke bare av myndighetene, autoritetene og regjeringen, men også av turistene, som f.eks. nordmenn som flokker ned hit og utbytter de fattige innbyggere.

Det skjærer meg i hjertet å være vitne til nordmenn som involverer seg selv i hvit slavehandel.

Det skjærer meg i hjertet å bevitne nordmenn som i egennytte driver horebarer, hvor unge jenter, lurt bort fra deres familie, nå tvinges til å jobbe som et sexy kjøttstykke som  nordmenn kan forlyste seg med.

Det skjærer meg i hjertet å se unge jenter, befruktet av en eller annen full og kåt nordmann, som nå strever for å holde liv i seg selv og sitt halvnorske barn, mens den store, sterke nordmannen unnskylder seg med: Men hun var jo bare en hore!

Det skjærer meg i hjertet å lese om unge gravide piker som dør under forsøk på å ta ulovlig abort. (Ja, abort er fortsatt ikke tillatt!)

Det skjærer meg i hjertet når jeg leser om unge jenter som i fortvilelse over å ha blitt gravid, fordi kunden nektet å bruke gummi, og nå har endt sitt unge liv ved å hoppe fra brua.

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For sent oppdager mange nordmenn som gifter seg med en jente her fra Filippinene, at familiebånd er noe man må regne med, – og ikke skuffe under en stol.

En filippinsk kvinne ofrer seg gjerne for å bistå sin familie, eller det enkelte familiemedlem. Det er en selvfølge, en selvfølgelig nødvendighet, som en filippiner aldri setter spørsmålstegn ved. Men noe som kan drive en nordmann til vanvidd, en nordmann som vokser opp til kun å ta hensyn til seg selv, en nordmann som oppdras å kunne stå på egne ben ved en gitt alder.

Filippinere av natur er sosiale i den forstand at de deler alt, og setter moral i høysetet. De er vant å leve i små samfunn hvor barn er alles ansvar, hvor mat og klær deles med andre som ingenting har i dag, i trygg forvissning om at de vil dele med dem når DE ingenting har. Hvor de eldre tas vare på som en påminnelse og takk for den tid de tok vare på dem. Å ha noe, uten å dele med andre, vil medføre skam for hele familien.

Hvis det skulle vise seg å være nødvendig å ofre seg selv til fordel for sin familie, så vil man gjøre det, – uten mukking, men heller med glede over å kunne være den utvalgte som har muligheten til å dele. Om det så skulle bety å reise utenlands for der å arbeide seg til penger som kan sendes hjem. Om det så skulle bety at du gifter deg med en fremmed mann fra et land du aldri tidligere har hørt noe om, og med en kulturell bakgrunn du ikke har den minste anelse om. For en filippiner er slik en oppofrelse en del av deres kultur.

Det er da også helt naturlig at de vil invitere sin familie og sine venner – kanskje også sine naboer – til sitt nye hjem som hun nå deler sammen med denne utlendingen. Og hun vil stappe deres lommer fulle av goder fra bordet som hun nå deler med sin mann, når de drar hjem igjen. Hun ser ingen ting galt i det, tvert i mot, – det er hennes plikt.

Nordmannen kanskje aksepterer det èn gang, to ganger, men da er det stopp på hans tålmodighet. Han irettesetter henne, og forklarer henne at dèt har han bare ikke råd til. At han giftet seg med henne, ikke hennes familie.

Og gråtende faller hun i søvn denne kvelden, og også neste gang, og neste gang. Hun som egentlig var så lykkelig over å kunne dele med seg selv …

Etter en viss tid blir det et større oppgjør. Nordmannen slår i bordet, mens hun kjemper mot tårene: Dette må det bli slutt på!!

Eller hun blir tatt med til det landet hvor han kommer fra. Og blir sittende bak gardinene og stirrer utover, – mens tankene hennes går til familien som hun savner, savner så meget at det gjør vondt. Hun som aldri har vært alene i hele sitt liv.

Til nød tillater nordmannen å la henne ringe og snakke med foreldrene en gang i blandt. Inntil dette blir for dyrt, fordi hun ikke makter å legge på røret …..

Og vi har en situasjon foran oss hvor den ene part har funnet sin kvinne og er fonøyd, mens den andre har tapt sin familie, og føler seg tom. Ikke bare på grunn av avstanden, men også fordi han tar gleden fra henne i å dele med sine, og bringer skam over henne istedet …

Kulturforskjeller som ingen av de to forstår, kun hver for seg….

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hei alle sammen

Det har vært lite oppdateringer i det siste og det har den enkle forklaringen at vi har reist mye og internett har vært utilgjengelig for oss. Eller vi hadde internett tilgjengelig i ett par timer her om dagen via telefon, men ga opp å oppdatere da linjene var så ustabile at når vi prøvde å oppdatere bloggen så fikk vi timeout. Prisen for å gå på internett var i kategorien “ripp off”, og det vil si 27 kroner for 7 minutt og da med en hastighet på 28kbs. Tok 1-2 minutter å få opp vg siden og da viste ikke alle bildene engang. Gjorde det ikke så mye bedre at vi satt inne på kontoret eller spiserommet til de som bodde der. Hehe…internettkafe på kjøkkenet…genialt! Følte nesten at jeg trengte meg inn midt i middagen deres. Men sånn er det her på Samoa tydeligvis. Er rart å betale så mye for så lite. Tankene mine går tilbake til 1994 når jeg satt med internett via dialup og så at bildene kom litt etter litt.

Nå har vi flyttet til en annen plass hvor internett er litt mer stabilt selv om prisen er STIVE. Det koster 46 kroner pr. time med en hastighet på 64kbs som tilsvarer en enkel isdn linje. Så da gjelder det å være rask mens…. du er på nett kan du trygt si Hele bloggen vår skrives på ett kontrollpanel gjennom internett så det kommer til å koste en del å oppdatere bloggen. Men hva gjør vi ikke for å holde alle oppdatert på vår reise?

Siden vi endelig har tilgang til internett og har tid så skal vi oppdatere bloggen vår med mange gode innlegg fra Los Angeles. Vi håper å få oppdatert dem i løpet av veldig kort tid så det er bare å følge med.

Vi er nå på Samoa på den største øyen som heter Savaii og har funnet en fin plass og bo. Vi hadde gjort oss noen tanker og forventninger på forhånd før vi kom til Samoa. Var det slik vi hadde trodd eller forespeilet? Langt i fra er mildt sagt!!!!! Å kalle dette for ett paradis kan diskuteres. Alt dette skal vi skrive mer utfyllende om så snart vi har blitt ferdig med bloggene fra Los Angeles.

Men sånn til slutt så har vi det greit på Samoa med fint vær og late dager. Det er noe vi trenger etter lange og travle dager i Los Angeles. Er herlig å ta det helt med ro og nyte livet.

For sent oppdager mange nordmenn som gifter seg med en jente her fra Filippinene, at familiebånd er noe man må regne med, – og ikke skuffe under en stol.

En filippinsk kvinne ofrer seg gjerne for å bistå sin familie, eller det enkelte familiemedlem. Det er en selvfølge, en selvfølgelig nødvendighet, som en filippiner aldri setter spørsmålstegn ved. Men noe som kan drive en nordmann til vanvidd, en nordmann som vokser opp til kun å ta hensyn til seg selv, en nordmann som oppdras å kunne stå på egne ben ved en gitt alder.

Filippinere av natur er sosiale i den forstand at de deler alt, og setter moral i høysetet. De er vant å leve i små samfunn hvor barn er alles ansvar, hvor mat og klær deles med andre som ingenting har i dag, i trygg forvissning om at de vil dele med dem når DE ingenting har. Hvor de eldre tas vare på som en påminnelse og takk for den tid de tok vare på dem. Å ha noe, uten å dele med andre, vil medføre skam for hele familien.

Hvis det skulle vise seg å være nødvendig å ofre seg selv til fordel for sin familie, så vil man gjøre det, – uten mukking, men heller med glede over å kunne være den utvalgte som har muligheten til å dele. Om det så skulle bety å reise utenlands for der å arbeide seg til penger som kan sendes hjem. Om det så skulle bety at du gifter deg med en fremmed mann fra et land du aldri tidligere har hørt noe om, og med en kulturell bakgrunn du ikke har den minste anelse om. For en filippiner er slik en oppofrelse en del av deres kultur.

Det er da også helt naturlig at de vil invitere sin familie og sine venner – kanskje også sine naboer – til sitt nye hjem som hun nå deler sammen med denne utlendingen. Og hun vil stappe deres lommer fulle av goder fra bordet som hun nå deler med sin mann, når de drar hjem igjen. Hun ser ingen ting galt i det, tvert i mot, – det er hennes plikt.

Nordmannen kanskje aksepterer det èn gang, to ganger, men da er det stopp på hans tålmodighet. Han irettesetter henne, og forklarer henne at dèt har han bare ikke råd til. At han giftet seg med henne, ikke hennes familie.

Og gråtende faller hun i søvn denne kvelden, og også neste gang, og neste gang. Hun som egentlig var så lykkelig over å kunne dele med seg selv …

Etter en viss tid blir det et større oppgjør. Nordmannen slår i bordet, mens hun kjemper mot tårene: Dette må det bli slutt på!!

Eller hun blir tatt med til det landet hvor han kommer fra. Og blir sittende bak gardinene og stirrer utover, – mens tankene hennes går til familien som hun savner, savner så meget at det gjør vondt. Hun som aldri har vært alene i hele sitt liv.

Til nød tillater nordmannen å la henne ringe og snakke med foreldrene en gang i blandt. Inntil dette blir for dyrt, fordi hun ikke makter å legge på røret …..

Og vi har en situasjon foran oss hvor den ene part har funnet sin kvinne og er fonøyd, mens den andre har tapt sin familie, og føler seg tom. Ikke bare på grunn av avstanden, men også fordi han tar gleden fra henne i å dele med sine, og bringer skam over henne istedet …

Kulturforskjeller som ingen av de to forstår, kun hver for seg….

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Såpass “god” dekning det 11 timer lange gisseldramaet har fått i internasjonale, norske inkludert, media, synes det for meg unødvendig å gå inn på hva som foregikk mens dramaet utviklet seg.

De som ikke har fått med seg det hele, kan jo ta for seg VG’s reportasje.

Det jeg kan bidra med er hva som skjedde i etterkant og hva som fortsatt skjer.

Dramaet endte med åtte døde og syv skadde gisler, hvorav tre alvorlige. I tillegg ble gisseltakeren drept med en kule fra en skarpskytter.

Hong Kong (Kina) har utlyst svart (det nærmeste man kommer før man  bannlyser) advarsel til sine innbyggere  å reise til Filippinene.

Den kinesiske ambassade har sendt sine egne leger og eksperter til Manila, og har forlangt at både omkomne, skadde og overlevende blir sendt hjem til Hong Kong umiddelbart. Legebehandling og obduksjon  forlanger de selv å foreta, i samarbeid med etterforskere fra Interpol.

Hver gang når kinesere er involvert i ulykker eller andre omstendigheter hvor liv går til spille, fremmer de samme krav. Rent demonstrativt,  for derved å vise deres manglende tiltro til filippinsk politi.

Det er allerede rykter i gang om at filippinske arbeidere i Hong Kong har fått sparken og satt på første fly hjem til Filippinene, som en slags form for hevn.

Rykter kan også fortelle at flere av gislene omkom på grunn av den mengden av tåregassbomber som politiet lempet inn i bussen. Den samme tåregassen som gjorde at politiet ikke kunne storme bussen på et tidligere tidspunkt. Uten gassmaske var det umulig å forsere konsentrasjonen av tåregass som veltet ut av bussen!

Enn videre er det mistanke om at flere gisler ble drept av skudd fra politiets våpen da de pepret bussen med skudd, i håp om å uskadeliggjøre  gisseltakeren.

Det er også gått ut sterk kritikk mot både politiet og media i forbindelse med måten arrestasjonen av gisseltakerens bror og sønn ble gjennomført. Disse ble arrestert på en meget hardhendt måte samtidig som gisseldramet pågikk. En hendelse som gikk ut på det nasjonale TV-nettet og dermed også kunne beskues på monitoren i bussen. Man tror at gisseltakeren mistet besinnelsen da han kunne bevitne hvordan hans sønn og bror ble behandlet under arrestasjonen. Scener som internasjonale TV-kanaler ikke har fått med seg.

Noe de sistnevnte heller ikke fikk med seg, men som delvis ble dekket av nasjonale TV-selskaper, var stormingen av bussen etter at gislene var fraktet bort. Uten at politiet forsøkte å stoppe de, stormet tilskuerne inn i bussen og tømte den for de verdisaker som var å få tak i.

I etterkant beklaget politiet seg med at de var underbemannet, og derfor ikke kunne hindre plyndringen.

Dere er heldige å ha deres egen “utsendte” her nede, slik at dere kan få med dere glimt som internasjonale nyhetsbyråer lett overser. Det er godt å få med et helhetsbilde, ikke?

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

har i tankene å samle alle innlegg som angår Filippinene, på denne nyetablerte blogg.

Umiddelbart synes det som en god ide, men tvilen gnager meg. Det føles som å splitte Grønnskollingen i to. En grønn blogg fulgt av en skollingens blogg, hva enn nå det kan bety, hva godt kan det bringe?

Hvilken blogg vil jeg pleie? Er jeg nå sikker på at mine “fremmede” tanker og beretninger fra Filippinene, bør isoleres på en egen særskilt blogg? Vil bloggen i så fall bli kategorisert som et reisebrev-blogg?

Før jeg begynner å “møblere” denne nye bloggen, vil jeg gjerne ha din/deres ærlige  mening.

(Dette innlegget er en kopi av det jeg postet på min nye midlertidige blogg “Temperert“. Hittil  innkomne kommentarer, ser ut til å gå i retning av  å anbefale meg ikke å dele. )

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det må vel innrømmes for noen og en hver at begrepet hushjelp lett forbindes med en historisk periode hvor slaveri var dominerende.

Når så utlendinger – nordmenn inkludert – landsetter seg her på Filippinene, finner seg en viv og setter bo, for så å møte behovet/kravet om hushjelp, da har de lett for å snurpe sine lepper i en foraktelig maner.

Med en misoppfattelse som utgangspunkt, utbryter de:

Hva faen! Hushjelp? Vi behøver ikke hushjelp der hvor jeg kommer fra! Hushjelp er bare for rike snobber med bortskjemte og late  kjerringer. Aldri i verden! De kvinnfolka vi er vant med, har aldri hatt behov for hushjelp. So be it!

Ofte tar det lang tid, mye surmuling fra konas side, hint fra andre familiemedlemmer og fornyelser av oppfatninger, før de innser at det å skaffe seg hushjelp er filippinernes måte å bistå øvrig familie på.

Å anskaffe seg – ikke ansette! – en hushjelp er et ledd i den generasjonsrike tradisjon å bistå sin familie, nær eller fjern. Et forsøk på å unngå å måtte dele ut almisser til familiemedlemmer som ikke har vært så heldige å få plass ved matbordet (les: bli gift med en utlending). Enda bedre, å forhindre at ens slektninger skal behøve å fly rundt og be om assistanse (les: tigge).

I et land kjent for sin armod og svinnende muligheter for å få en akseptabel utdannelse, holdes dog tradisjonen om å dele av hva man har, i hevd. Den som har deler, den som ikke har deler man med.

Det medfører skam og utelukkelse å ikke sette sin ære i å holde denne selvsagte tradisjonen ved like. Noe din filippinske kone vet så inderlig vel, men som hun så vanskelig har å forklare deg som utlending. Hvis hun i det hele tatt innser at du ikke har begrep om slik en ærbar tradisjon.

Hun vil så absolutt ikke vise seg utakknemlig, eller legge “byrder” på sin nyervervede ektemanns skuldre. Noe verre kan hun knappe tenke seg. Et moment som derfor kan bidra til at hun er på randen av å bli utstøtt fra sin familie, selv om hun i det stille – og uten at hennes utenlandske mann merker det – forsøker å bidra med det lille hun kan “lure” unna fra husholdningsbudsjettet.

Heldigvis “innser” utlendingens konas “behov” etter en tid, og aksepterer motstridende å ansette en hushjelp. Naturligvis er han bare negativ i startfasen, og kritiserer alt hva denne stakkars jenta utfører:

Hva faen flyr hun rundt med denne “silhig” for? Tror hun virkelig at det skal bli rent på dette viset? (Støvsuger er stort sett et ukjent begrep her nede, og man holder derfor gulvet rent med en skaftet børste.)

Likeså er “norsk” rengjøring noe de må undervises i. Skureklut og/eller vaskeklut er noe som fortsatt er på utviklingsstadiet. I stedet brukes en klut med tilnavnet peso (grunnet prisen man kjøper dingsen for), og sydd sammen av tøyrester funnet på fyllinga, som et altoverskyggende verktøy hva renhold angår.

Jøss, har hun ikke noe annet å gjøre enn å sitte og gnukke på de klærne hele dagen? Vis henne heller hvordan man bruker en vaskemaskin! Utlendingen brøler ut sin misnøye, og vører ikke at denne stakkars jenta fra bygda, er livende redd for å ødelegge noe ved å gjøre noe galt. Noen er til og med redde for alt som er tilknyttet elektrisitet.

Osv. Osv.

Mens utlendingen hyler ut sin misnøye, gråter jenta seg i søvn slik at hun kan hengi seg til drømmer om det som en gang var hennes hjem og familie. Hun som var så stolt da hun ble plukket ut til å ofre seg slik at hennes mor, far og søsken kunne ha råd til tre måltider per dag……

Heldigvis innser dog utlendingen etter mye om og men,  at han ikke har ansatt en hushjelp, men fått en gjest i huset som bidrar så godt hun kan …

I mellom tiden har hans kone kjempet en tosidig kamp om å tilfredsstille begge parter, men det innser han ikke før lenge, lenge etter på.

Vurdert til: av 1 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fjorten politimenn er nå tatt ut av tjeneste mens etterforskningen pågår om påstått tortur.

Alle sier seg selvfølgelig uskyldig i den tragiske hendelsen som førte til at en ung  arrestant  døde i politiets varetekt.

Godt råd: Les herværende innlegg og se videoen, slik at du får sammenhengen. Under forutsetning av at du ikke er filippiner.

Linken til videoinnslaget  kan kanskje gi etterforskerne en ide om hva som kan ha skjedd? Autopsi viser klare tegn på tortur, bl.a. at hans kjønnsorganer var bundet til et tau som politimannen -  tydeliggjort på videoen -  hadde moro av å dra i, sånn inn i mellom:

http://www.abs-cbnnews.com/video/nation/08/20/10/autopsy-reveals-ligature-marks-genitals-dead-hold-man#ooid=o0Y3ZuMTqPQk_k97Kd-jQAWxf3dI8ZZG

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende